«Uansett kva vi gjer vil det vere nærast umogleg å forstå fullt og heilt korleis det er å leve i krig»

Robert Belsaas Kverneng
Publisert
Oppdatert 20.04.2023 10:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Dette var eit av bidraga som kom inn i Framtida.no og Magasinett sin skrivekonkurranse om identitet.

Det var i den tid eg gjekk omkring i butikken og skulle kjøpe brød, og blei litt sett ut, overraska, over prisane i hylla. Eit heilt vanleg brød, ikkje noko spesielt med ti frø eller noko surdeig, eit heilt alminneleg brød, til 30–35 kroner? Så no kan ikkje fattige studentar leve på brød eingong då – eller låginntektsfamiliar for den del.

Men kvifor skal litt konflikt i Aust-Europa påverke stakkars meg i Noreg? Vi er jo rike, vi skal jo kunne klare oss fint vi. Nokon gonger kjennest det som eg lever i ein tekst av Honningbarna, kor herleg det er å finne forståing i ei slik tid.

Eg går ut av butikken etter å ha betalt hundre kroner for litt brød og Lerums til skiva, og noko mjølk til kaffien. For ein fest av eit måltid det skal bli. Eit festmåltid ein ukrainar kan sjå langt etter no, i alle fall utan å bli skote ned i køen saman med resten av dei svoltne naboane.

Det er surrealistisk og sjukt å sjå noko slikt utfolde seg i nyare tid, korleis enkeltpersonar kan uoppfordra gå til krig mot ein nabo, fordi det finst «nazistar» der. I så fall er Noreg fucked, gud forby om dei sjekkar kommentarfeltet til VG eller Facebook og finn Nordisk motstandrøyrsle, eller SIAN. Bjørnen søv.

Eg går opp trappa heime, møter ein sambuar i døra: «avanti». No tenkjer på kor mykje merksemd denne «spesialoperasjonen» gjer med folk. Eg ser det, høyrer det, korleis andre også begynner å bli lei. Og det er lett å bli lei når den einaste bekymringa vår er mat- og oljeprisar, og om ferieturen vår kan påverkast. Og no er det meir enn 7,4 millionar som har flykta frå bombinga. I ei NRK-sak frå april sa dei som flykta at dei «flyktar hvor som helst – bare det ikke er eksplosjoner der». Enkelt å forstå. Ikkje enkelt å skjønne.

Uansett kva vi gjer vil det vere nærast umogleg å forstå fullt og heilt korleis det er å leve i krig, vi er privilegerte nordmenn som på kvardagar får vakne til mobilalarmen, ikkje sirena, vi toastar oss litt surdeigsbakst, mens dei svelt i undergrunnen, vi et Smash og smågodt medan vi ser Skal vi danse, ukrainarane, vel, trur dei fleste ukrainarane ikkje hugsar konseptet «helg» på dette tidspunktet, eller kanskje dei brukar det som ein måte å halde sinnet sitt oppe. Eg håpar det.

Og no tar nordmenn flest imot dei som kjem med opne armar, nokon som elles hadde vore imot innvandring også, og nokon er til å med så greie at dei ryddar husrom i sine eigne små heimar til dei som måtte kome, dei skal få ein trygg stad å vere, ein stad dei kan få ei full natts søvn, frisk luft som ikkje er full av krut og rote kjøt, godt selskap med brettspel og kanskje noko godt å drikke, og nokon er så greie at dei vil gi litt tå seg sjølv og; som dei som reiser langt for å møte flyktningane, open skjorte og buksa nede, som ein skam av eit menneske klarte å gjere i Tromsø, mot ein 17-åring, Avanti.

Når du er glad blir eg glad
Viss du er trist blir eg forvirra

Kva slags tryggleik er det å gi nokon som flyktar?

Hadde det vore tryggare å sende dei til ein gudsforlatt stad som Harastølen? Sånn som enkeltpersonar oppfører seg, så tar det kanskje ikkje så lang tid før nokon ytrar at dei heller vil døy i ei eng av solsikke enn å leve ein dag meir her.


Det russiske og Ukrainske flagget med bokstaven ""Z over seg.

PROPAGANDA: Russland og Ukraina kjempar ein kamp om å fortelje sin versjon av krigen. Bokstaven Z har blitt eit symbol for russarane i krigen. Foto: Kollasj Framtida/Cosmin Stefano Amzoc, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons