«Kor lenge vil portforbodet vare? Når får eg sjå vennane mine igjen?»

Emilie Hansen
Publisert
Oppdatert 20.04.2023 10:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

For to veker sidan satt eg på restaurant med to vennar og snakka om korleis vi trudde koronaviruset kom til å påverke kvardagen vår i framtida. Det var allereie nokre tilfelle her i Barcelona, men det var framleis så lite at vi ikkje bekymra oss så veldig. Dagen etter vart universiteta våra stengde.

Plutselig gjekk alt veldig fort og veldig sakte samstundes. Det kom stadig nye varslar på mobilen om auka antall smitta og døde, og landegrenser som vart stengde. I 10-mannskollketivet begynte folk å snakke om å reise heim til landa sine. Fyrst reiste iren, så dei to amerikanarane, deretter jenta frå Belgia, og så jenta frå Nederland. Plutseleg var vi berre fire igjen av «La Gran Via familia».

Pensum: Den grøne boka er pensum på skulen. Det startar ofte med at eg set meg ned for å lese med ein stor kopp kaffi, så blir boka lagt saman, og før ein veit ordet av det blir boka brukt til å ha koppar og glas på.

Lange dagar og unødvendige diskusjonar

Dei fyrste dagane var spesielt lange. Situasjonen var uviss, og alle hadde høyrt forskjellige ting når det gjaldt reglar og alvorlegheitsnivået på situasjonen her i Spania. Dette førte til unødvendig mange diskusjonar med folk som ville på sightseeing i byen før dei reiste heim, eller møte vennar på kafe.

Eg, og tre andre i leilegheita, valde å bli igjen. Det var ikkje eit enkelt val, og det er mange som har delt sine meiningar om dette valet. Ein av grunnane til at eg blir igjen, og fortset utvekslingsopphaldet mitt her, er for å bidra minst mogleg til å spreie smitte. På reisa heim hadde eg møtt på mange folk, både eldre og yngre, og eg hadde då risikert å anten smitte andre eller sjølv bli smitta. Og eg ønskjer verkeleg ikkje å vere grunnen til at andre blir smitta. Derfor held eg meg inne i det som no er heimen min dette semesteret.

I tillegg til å ikkje ville bidra til at viruset spreier seg, er ein annan viktig grunn for at eg blir igjen håpet om at vi snart går tilbake til ein meir eller mindre normal kvardag. Dette håpet er lettare å halde fast på om eg blir i den byen universitetet mitt er i, medstudentar, og andre utvekslingsstudentar som også har valt å bli igjen. Om dette er det riktige valet å ta veit vi ikkje, men vi håpar.

Etter ein har bestemt seg for å bli eller reise heim, prøvar ein å finne tilbake til rutinar, noko som skulle vise seg å bli ganske utfordrande. I motsetning til mange andre skular og universitet har eg ikkje online klasser ved universitetet mitt her i byen, men berre mange innleveringar som skal skrivast og artiklar som skal lesast, på spansk. Dette krev ein del sjølvdisiplin, noko som er mangelvare i desse tider. Det er som om det å halde seg inne i leilegheita tek det er har av sjølvdisiplin, slik at det ikkje er mogleg å konsentrere seg om skule lenger.

Videochat: Eg har snakka med gode kompisar som eg har lunsja med kvar dag på skulen, og erasmusstudentar ved same fakultet. Gjennsynsgleda er stor!

Betre ting å gjere på

Men har eg eigentleg noko betre å gjere på? Nei, eller jo; Sims, Netflix og FaceTime! Det er jo viktig å gjere kjekke ting også, spesielt når situasjonen vi er i er så krevjande psykisk. Prøve å gløyme så godt ein kan kvifor ein ikkje får lov å forlate leilegheita si.

Eg skålar med ein nabo.

Her har vi danse mykje, både inne og ute på altanen i håp om å sjå nokon andre som også dansar ute. Vi har hatt filmkveldar, laga middag saman, tatt ei øl på balkongen og ropt «salud» til naboen på andre sida av gata, og sjølvsagt; kvar dag kl 20 er vi ute og ropar, klappar og slår laus med sleiver på steikepanner for å vise at vi sett pris på det arbeidet helsearbeidarane gjer, samstundes som ein kjenner på at ein ikkje er aleine i dette.

Etter vi har ropt i ca 10 min er det ein mann lenger nede i gata som roper «Hasta mañana!» og då ropar resten av gata det same tilbake i kor. Vi sjåast i morgon, og vi gleder oss til det.

Uansett kor godt ein prøvar på å halde seg opptatt med skule og anna gøy er det ikkje til å unngå at ein blir påverka på ein eller anna måte. Humøret er på topp ein dag, medan den neste er det vanskeleg å kome seg ut av senga.

Den skumle uvissa

Kor lenge vil portforbodet vare? Når får eg sjå vennane mine igjen? Kjem eg til å sitte i eit klasserom igjen dette semesteret? Når har eg moglegheit til å sitte på stranda igjen eller lese bok i parken? Kjem nokon eg kjenner til å bli sjuke? Korleis vil verda sjå ut når det heile er over? Korleis vil kvardagen min ha vorte endra når vi er tilbake til “normalen”?

Det er uvissa med heile situasjonen som er det skumle. Det tek på den mentale helsa å ikkje vite kor lenge ein må halde seg inne, og å ikkje vite når neste gong ein får møte familie og vennar. Eller at vi faktisk ikkje veit korleis verda kjem til å forandre seg på grunn av dette viruset.

Emma frå Canada har også valt å vere igjen. Her er me ganske lei av å vere inne, men det kan også vere fint som på biletet der me dansar til Afro Beats i stova. Livet er fint på det biletet!

Tomme gater

Dei dagane ting er spesielt tungt prøvar ein å gå ut på balkongen for å ta seg litt frisk luft i håp om at dette skal lette på humøret. Men utsikta frå balkongen dei siste dagane har ikkje vore med på å gjere ting betre.

Vi bur i ei av hovudgatene i Barcelona, og den er heilt øyde utanom lyden av ambulansesirenene og store politibilar som patruljerar området.

Av og til kan ein sjå menneske med hanskar og masker som anten er på vei til butikken eller er ute for å lufte hunden sin, men det er det.

Tomme gater i Barcelona.

Dansande dinosaurar

Ein dinosaur dansar på nabotaket.

Eg trur folk blir litt smågal, og gjer ting ein elles kanskje ikkje hadde gjort. Plutseleg var det ein dinosaur på takterrasa over gata. Dinosauren hoppa opp og ned, dansa og song. Om det var det som møtte meg kvar gong eg for ut på balkongen hadde eg blitt der heile dagen. Vi i kollektivet her er veldig takknemlege for at dinosauren tok seg tida til å danse litt for oss.

Sjølv om det kan vere ganske tunge dagar, trur eg folk flest vil kome ut av denne krisa som betre menneske. Ein tenkjer jo ikkje akkurat at det fyrste ein skal gjere når ein kjem ut av isolasjon, karantene eller portforbud er å kjøpe nye sko, eller tene meir pengar.

Nei det fyrste ein har lyst å gjere når karantenen er over er å klemme alle ein er glad i, sitte i sola, kjenne graset under føta sine.

Kanskje kan vi lære kva som eigentleg betyr noko her i livet?

F.v. Emilie Vang, Gaute Wiik, Stian Sørensen og femannskolektivet med Inger-Johanne Jørstad. Foto: Privat