Eksamenstekst: «Velkomen til Noreg, og hugs å oppføre dykk!»

Tredje september 2023 heldt Marte Mjøs Persen – dåverande arbeids- og inkluderingsminister – ei tale som ein del av ein seremoni for nye statsborgarar av Noreg. Tala heitte «Velkommen hjem», og ynskjer landets nyaste statsborgarar velkomen inn i det norske samfunnet. I denne teksten skal eg gjere ein retorisk analyse av tala til Mjøs Persen. Eg vil starte med å presentere hovudsynet og forklare føremålet til tala, før eg går vidare til å gjere greie for korleis Mjøs Persen har nytta dei retoriske appellformene; etos, patos og logos. Deretter skal eg forklare kairos for teksten, samt vurdere aptum. Til slutt skal eg vurdere kor vellukka eg tykkjer teksten er som retorisk ytring.

Avsendaren har eit klårt hovudsyn og eit tydeleg bodskap i tala: Trass i at dei ikkje er fødde her eller er etnisk norske, er publikummet hennar – og alle andre innvandrarar – ein viktig og likeverdig del av det norske samfunnet. Dette kjem tydeleg fram frå start: «Kjære nye statsborgere av Norge. Nå hører dere hjemme her!» (Mjøs Persen, 2023). Noreg er offisielt heimen deira, og her skal dei få ta del i samfunnet og leve godt. Føremålet til Mjøs Persen er todelt, noko som kjem særs godt fram heilt i slutten av tala: «Norge har preget dere. Nå håper jeg at dere blir med på å prege Norge.» (Mjøs Persen, 2023). Mjøs Persen ynskjer å ynske dei nye statsborgarane velkomne til Noreg, og få dei til å kjenne på ei kjensle av inkludering og aksept, men det er ikkje alt. Ho ynskjer nemleg også å oppmode dei til å verte aktive medborgarar som pregar samfunnet på ein positiv måte, samt at publikummet skal ta opp i seg norske verdiar.

Avsendaren har ein høg innleiande etos; ho har høgare utdanning, og ho er ein veletablert og anerkjend politikar. Dette gjer til at allereie før ho byrjar å prate, har publikum ubevisst bestemt seg for at det ho seier, det er truverdig. Avsendaren byggjer seg også gjennomgåande opp ein endå høgare etos i løpet av tala, mellom anna gjennom eit sterkt fellesskapsargument. Tidleg i tala seier Mjøs Persen nemleg fleire gonger at «Dere hører hjemme her», og ho seier dette i samanheng med skildringar av Noreg og Vestlandet som både ho sjølv, samt alle i publikum, kan kjenne seg att i: «Dere hører hjemme i dette landet der sommeren er så lys at det nesten er umulig å sove på nettene [ …] i denne landsdelen der vi kjemper oss gjennom regnet [ …] i denne flokken med de underlige dialektene og de underlige tonefallene» (Mjøs Persen, 2023). Med dette byggjer avsendaren band til mottakarane, samtidig som ho skapar eit band mellom publikum og det landet dei no offisielt høyrer til i. Ho tek også opp att argumentet heilt mot slutten av tala, og nyttar med dette gjentaking som eit verkemiddel for å understreke bodskapen hennar; samhald. I tala seier Mjøs Persen også noko om innvandringshistoria til Noreg – kven som kom når, kvifor dei kom, og kva dei har bidrege med. Dette er eit anna argument som styrkar etosen hennar, då ho framstår som både kunnskapsrik og takksam. Samla gjev den høge innleiande etosen, det sterke fellesskapsargumentet, samt kunnskapen og takksemda som kjem fram, avsendaren ein høg endeleg etos. Mjøs Persen verkar som ei dame med gode og inkluderande verdiar, noko som gjer tala hennar særs truverdig.

I tillegg til høg etos, har tala også ein sterk patosappell. Viss ein skal klare å integrere nye menneske inn i samfunnet, er dei nøydde å kjenne på ei kjensle av både aksept, tilhøyrsle og kjærleik, men også takksemd og plikt. Mjøs Persen appellerer til alle desse kjenslene – og fleire – i tala si. Tidleg i tala seier ho: «Dere har kommet til Norge av ulike grunner. Noen av dere kom for å unnslippe krig og forfølgelse. Og noen av dere kom for å bli gjenforent med familie. Noen av dere kom for å dele livet med ham eller henne dere elsker.» (Mjøs Persen, 2023). Her klarar avsendaren å treffe heile publikummet sitt. Ho minner dei på kvifor dei kom til Noreg, noko som igjen får publikum til å kjenne på glede og takksemd for at dei no er blitt offisielle, norske statsborgarar. Dette argumentet inneheld også fleire ord vi har anten negative eller positive assosiasjonar til, noko som bidreg til å styrke patosappellen i argumentet: «krig» og «forfølgelse» og «familie» og «elsker» er sterke, kjensleladde ord. Seinare i tala fortel Mjøs Persen om norske verdiar: «Her har du trosfrihet [ …] Her har du ytringsfrihet [ …] Her har du rett til å være den du er, og elske den du vil.» (Mjøs Persen, 2023). Her får ho mottakarane til å kjenne på fleire kjensler; både aksept, fridom og takksemd, fordi i Noreg kan du vere deg sjølv, uredd.

Mjøs Persen seier i tala si at statsborgarskapet markerer at ein er ein del av eit fellesskap, og at norske statsborgarar ikkje berre høyrer til i det geografiske landområdet Noreg – dei har også ei tilhøyrsle til dei grunnleggjande verdiane i det norske samfunnet (Mjøs Persen, 2023). I tillegg til å vere ein patosappell – argumentet skapar ei kjensle av ansvar og plikt – er det også ein logosappell: Når ein har fått statsborgarskap i eit land, er det logisk at ein frå då av skal rette seg etter dei verdiane som står sentralt i nettopp dette landet. Vidare snakkar Mjøs Persen om velferdsordningane i Noreg; at den høge skatteprosenten er verd det, fordi han betalar for helsehjelp, dagpengar, skule og sjukeheimsplassar (Mjøs Persen, 2023). Dette er endå eit argument som appellerer til logos, då avsendar fortel kvifor velferdssystemet i Noreg er både fornuftig og viktig. I tillegg appellerer dette argumentet til mottakarane sine kjensler; ei kjensle av plikt til å yte, og takksemd for å få. Ved å knyte fornuftsargument tett opp til kjensleladde argument, samt ved å nytte eit gjennomgåande sakleg, godt tilpassa og inkluderande språk, klarar avsendaren å danne ein sterk logosappell i tala.

Den retoriske situasjonen, kairos, for denne tala, er ein seremoni for nye statsborgarar av Noreg som fann stad i Håkonshallen i Bergen. Mjøs Persen var på dette tidspunktet arbeids- og inkluderingsminister, og ynskte å løyse det påtrengjande problemet: Korleis kan eg få landets nye statsborgarar til å kjenne seg velkomne, ynskte og aksepterte, samtidig som eg oppmodar dei til å verte aktive og produktive medborgarar? Det retoriske publikummet, altså dei ho må nå ut til for å få løyst problemet, er nettopp dei ho held tala si for: Dei nye statsborgarane av Noreg. Eg meiner både at avsendaren har vurdert kairos godt, og at tala oppfyller krava til aptum: Innhaldet treffer målgruppa godt, og ho ytrar seg på ein måte som er passande for ein politikar.

Gjennom ein høg innleiande etos – samt god styrking av etos undervegs, ein sterk patosappell og fleire fornuftsargument, byggjer avsendaren gjennomgåande godt oppunder hovudsynet sitt. Ved god bruk av dei retoriske appellformene, samt ved å nyttiggjere seg av litterære verkemiddel, viser Mjøs Persen at det ho seier ikkje berre er noko ho seier, men noko ho verkeleg meiner. Dette gjer til at ho klarar å oppnå føremålet sitt: Ho ynskjer dei nye statsborgarane velkomne med opne armar, samtidig som ho klarar å formidle viktigheita av norske verdiar, samt det å vere ein aktiv medborgar. Avsendar treffer også målgruppa si godt, har gjort ei god vurdering av kairos, og alt i alt lukkast med ytringa si.

Kjelder:
Mjøs Persen, M. (2023, 3. september). Velkommen hjem!. Regjeringen.no.