Solhjell må hindre utvatna Kyoto-avtale!
Utviklingslanda blir stilt overfor eit grotesk dilemma. Ei avtale under FN er deira einaste håp, men no blir dei tvinga dei til å akseptere katastrofale klimaendringar.
Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og Brasils klimaminister Luiz Alberto Figueiredo har rolla som meklarar i forhandlingane om andre forpliktingsperioden av Kyoto-avtalen. Av den grunn har Solhjell ei heilt sentral rolle i forhandlingane.
På dette tidspunktet er det dessverre ikkje forventa at landa som forhandlar er villige til å forplikte seg til høgare utsleppskutt i perioden 2013 til 2020 enn det som allereie er signalisert. Av den grunn treng vi mekanismar for å kunne auke ambisjonsnivået før 2020.
I forhandlingsteksten til Kyoto-avtalen ligg det to alternativ for gjennomgang av ambisjonsnivået i løpet av tida fram mot 2020. Alternativa som står mot kvarandre er:
1. Bestemmer at rike land ‘skal’ auke sine forpliktingar om utsleppskutt.
2. Inviterar rike land til å ‘vurdere’ å auke sine forpliktingar om utsleppskutt.
Noregs forhandlarar har gjennom heile prosessen sagt seg einige i alternativ 2. Dette er lite ambisiøst! Slik sett vert forhandlarane frå utviklingsland tvungne til å gå med på ei avtale som vil koste menneskeliv i sine heimland, utan stort sett meir tilbake enn et håp om at framtidige avtaler kan kunne kome til å bli betre. At det skulle vere ‘muligheiter’ om å rapportere inn auka ambisjonar skulle jo berre mangle..
Gitt dei låge forpliktingane om utsleppskutt rike land er villige til å ta på seg i Doha og konsekvensane dette har for fattige land, må Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell gå inn for at land innan gjennomgangstidspunktet for Kyoto-avtalen ‘skal’ auke sine forpliktingar om utsleppskutt.
Det ryktast at Solhjell er på gli.
Først publisert i Klart vi kan-bloggen til Changemaker.
