Et åpent brev til alle vi som jobber i ungdomsorganisasjon

Nå er jeg snart ferdig i verdens beste jobb. Jeg har fått lede Elevorganisasjonen i et helt år, og hver dag har jeg fått ta del i noe av det beste det norske samfunnet har å by på: frivilligheten og ungdomsorganisasjonene. Ringvirkningene dette miljøet skaper er nesten uten sidestykke. Vi informerer befolkninga, vi skaper arenaer for andre ungdommer, vi kjemper gjennom de politiske gjennomslagene vi er overbevist om er nødvendige. Men det er ikke verdt noe om vi ikke klarer å passe på oss selv midt opp i det hele.

Høsten 2017 var en av de tøffeste periodene i mitt liv. Elevorganisasjonen hadde gjennomført den årlige elevrådsturneen vår. Skoler skulle besøkes fra nord til sør, og jeg skulle så klart besøke så mange som mulig. For jeg hadde et ekstra ansvar, og jeg kunne gå litt lengre enn alle andre. Flere reiser hver eneste uke, fly som tok av 7 om morgenen og landet sent på kvelden, før kontoret ventet klokka 8 dagen derpå, og et fylkesstyrebesøk skulle gjennomføres etter at klokka slo 16.

Så kom statsbudsjettperioden. Elevorganisasjonen skulle vinne, vi skulle innfri kravene fra landsmøtet, og sentralstyret mitt, og jeg, skulle levere. Litt ekstra overtid hver dag måtte jo med om vi skulle få det til. Var vi litt slitne etter elevrådsturneen vår var det bare å riste det av seg, og holde øya på målet.

En fredag hadde jeg flydd til Mo i Rana for å besøke ei elevforsamling. Etter innledninga mi kasta jeg meg på nattoget til Trøndelag for å innlede for et nytt fylkeslag. Sov en kveld på luftmadrass, sto opp på morgenen og tok morgenflyet til Flesland for enda et besøk. Hjemme natt til mandag, i seng, opp og på sentralstyremøte dagen etterpå. Da kjente jeg utmattelsen slå inn i mellomgulvet som en semitrailer. Unnskyldte meg fra møtet, låste begge dørene inn til toalettet for å sørge for at sentralstyret ikke hørte noe, kastet opp to ganger, spylte ned, vaska henda og gikk inn igjen i møterommet. Kvelden skulle brukes på strategiplanlegging til statsbudsjettdagen.

Veggen var ikke bare truffet, jeg smalt gjennom den med hodet først. For sånt skal vi jo tåle, vi som jobber frivillig for det vi tror på. Fordi vi er unge, energiske, målbevisste og klare for å redde verden.

Veggen var ikke bare truffet, jeg smalt gjennom den med hodet først.

Vi er ikke helt som alle andre, vi som jobber i ungdomsorganisasjon. Vi synes i hvert fall ikke det selv. Det burde jo ikke gi mening at vi driver med det vi driver med. Vi jobber langt mer enn det som kan regnes som 100%. Dagene begynner tidlig og avsluttes sent, og helgene går bort i bussturer til lokallag, luftmadrasser i gymsaler og sene kvelder som blir til lyse morgener uten at vi enser det. Vi gjør det som regel frivillig. Noen av oss gjør det mot så dårlig betaling at det bare teknisk sett kan regnes som lønn. Fordi vi vet at det ikke handler om oss. For utenforstående er det nesten umulig å beskrive det heftige engasjementet vi bærer med oss hver dag. Vi gjør det for fellesskapet vårt, og fordi vi tror på at vi gjør verden litt bedre, ett leserinnlegg, ett skolebesøk, ei lokallagsinnledning, ett møte av gangen.

Det er lett å miste seg selv i arbeidet når man driver med det vi driver med.

Det er lett å miste seg selv i arbeidet når man driver med det vi driver med. Det handler jo tross alt ikke om deg som enkeltperson. Du er en del av noe større, og du har størst ansvar for å gjennomføre. Du er jo ung, energisk og målbevisst! Og ingen andre kommer til å gjøre jobben om ikke du gjør den. Så da leverer du arbeidet denne helga også. Og helga etter den. Og når det begynner å verke litt, og når det blir enda litt tyngre å stå opp om morgenen, da rister du det av deg, holder øya på målet, slår ut forkjølelsen med en neve repsil og kjører på. For andre mennesker kjenner kanskje grensene sine, men vi har ikke de grensene. Vi kan gå ekstra langt for saken vår, fordi vi ikke er helt som alle andre, vi som jobber i ungdomsorganisasjon. Vi synes i hvert fall ikke det selv.

Kjære frivillige (eller underbetalte) ildsjel, som har vært der jeg var da jeg ikke så veggen før den smalt i meg høsten 2017: det er ikke slik det skal være. Vi som jobber i ungdomsorganisasjoner er kanskje ikke helt som andre. Vi vil det mest, vi står på mest, og vi kaster ikke inn håndkleet før målet er nådd. Men vi er helt vanlige mennesker, vi også. Med helt vanlige begrensninger. Frykten for å ikke nå opp til de skyhøye målene vi setter oss selv på landsmøter og strategihytteturer er ikke en unnskyldning for å tyne kroppen og sinnet til det uholdbare. Dette minner vi hverandre på hver eneste dag, men alt for mange av oss har en idé om at dette gjelder alle andre, utenom oss selv.

Vi har et felles ansvar for å stille opp for hverandre, og stille krav til hverandre. Stille krav om å passe på oss selv, og forstå at det ikke er en motsetning å kjempe for det vi tror på, og det å ha en god fysisk og psykisk helse. Du er ikke en dårlig tillitsvalgt om du tar deg en pust i bakken, og kjenner på dine egne, fullt menneskelige begrensninger. Lokallaget ditt kommer til å bestå, og organisasjonen din kommer til å fortsette å gå rundt, også når du trykker på pauseknappen en gang i blant.

For man kommer uendelig langt med bærekraftig engasjement. Det skulle jeg ønske jeg hadde tenkt mer over.

Vi har et felles ansvar for å stille opp for hverandre, og stille krav til hverandre. Stille krav om å passe på oss selv