Ting


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Denne veka har eg rydda i eit daudsbu. Nokon sympati i forhold til sjølve tapet, altså av eit høgt verdsett menneske, er eg ikkje på jakt etter. Dauden er uunngåeleg, så den kan ein like gjerne avfinne seg med. I grunnen kan nok mange av dei som døyr her i Vesten, vera glade dei er daude når oppryddinga etter livet deira skal tilta. For dét er gjerne eit storarbeid. Det einaste eg personleg likar ved å rydde, er sjansen ein får til endeleg å kaste ting, å kvitte seg med alt det overflødige. Men når ein person er daud og alle dei tinga ein gjerne skulle kasta, er det einaste påtakelege den personen etterlét seg, er dei like overflødige då?

Rasjonelt sett må vel svaret vera ja. Det aller meste er det ikkje eigentleg naudsynt å ta vare på. Ein har allereie sitt eige hus fullt av sine eigne ting, gjenstandar ein føler ein treng for å fungere i kvardagen, og det siste ein har bruk for er endå fleire ting som attpåtil er eldgamle, velbrukte, kanskje jamvel halvt defekte. Men dauden spelar renkespel med rasjonaliteten vår. Det er klårt at det er dei lyse minna om den daude som er det viktige, det ein har opplevd i lag med vedkomande; det står det i alle fall i daudsannonsen og på gravsteinen og det seier presten i kyrkja. Men når ein står der i huset til den daude og plutseleg held i hendene det kaffiserviset han likte så godt, den serskilde lysestaken, det spesielle veggteppet, og alt dette multipliserer seg med ti, dei ti kaffiservisa, dei ti forskjellige lysestakane, dei ti vakre veggteppa og så vidare, då er det ikkje berre dauden som fortonar seg som uforståeleg, då er det livet òg: Er dette essensen av liva våre? Førti pappesker fulle av skrot?

Forresten er det kanskje vulgært å kalle det skrot. Er “arvegods” og “antikvitetar” rettare nemningar? Vanlegvis i livet synest det å vera store skilnader på ulike ting. Vi i Noreg har veltrena augo og kan enkelt konstatere kva for ein av to stolar som er den finaste, kva lampe som ser dyrast ut, kva som berre er skrammel og kva som potensielt kan vera verdifullt. Eg sjølv ser også den skilnaden, vanlegvis. Eg såg han for så vidt òg i dette huset eg stod og rydda i, etter den daude: Eg såg at noko sikkert kunne ha ganske stor verdi, og eg såg mykje som ikkje den største, mest gebrekkelege loppemarknad ville ynskt å selja. Eg såg endå meir som var i eit mellomsjikt, umogleg å prissetja, litt fint, litt stygt, med ein viss obskur affeksjonsverdi.

Men alle desse høgst forskjellige tinga, frå personlege brev til noko såpass upersonleg som eit fjernsynsapparat, tyktest i den gjevne situasjonen vanskelegare enn vanleg å forholde seg til. Det er difor eg kallar det skrot, for å ha ei fellesnemning på alt. For alt stod for meg som eitt. Det var ingenting eg eigentleg hadde lyst til å behalde. Det høgste ynsket mitt var at nokon, kven som helst, skulle koma og seia: Ja, dette kan vi godt ta med oss, utfri deg frå, bruke i kvardagen og gje ein renessanse. Men det var det sjølvsagt ingen som gjorde.

Valet var eine og åleine mitt: Anten tek du det med deg, eller så går det til skraphandlarane og søppelfyllingane og forbrenningsomnane, det blir så borte som den daude er, og du får aldri sjå det igjen. Av ein eller annan sentimental og irrasjonell grunn, blir konsekvensen at ein ikkje greier å kvitte seg med det, anten det no er skrot eller arvegods eller kva ein vel å kalle det. Når det fyller hyllene og skapa og skuffene dine er det i grunnen berre éin ting det er, same kva det så er verdt: Det er ting. Det er ting og ting og ting, ting som synest formeire å seg, som føyer seg i hop med dei gamle tinga dine, med ting du ikkje enno eig, og dei blir fleire ting, fleire og fleire ting, til du sjølv blir ingenting, og alt du etterlét deg er eit hav av ting.

Ekstra kvalmande blir det, når ein veit så altfor godt at det verda rundt sit menneske som ikkje eig meir enn berre fillene dei har på seg. Så kan ein kanskje ta det til inntekt for tinga, for skrotet, at vi i rike Noreg har det bra, medan dei fattige i verda ikkje på langt nær har det like bra. Men eg trur ikkje dette er tinga si forteneste. Det er nok meir den maten vi har på fatet enn fatet og bordet i seg sjølv. Det er nok meir det taket vi har over hovudet enn krystallysekronene som heng ifrå det.