Klimavalg 2011?

Spørsmålstegnet er ikke uten grunn. Miljøbevegelsen og andre har i mange tidligere valgår forsøkt å sette miljøet på dagsorden. Og det er ikke få som spør hva miljø har med et kommunevalg å gjøre. Kan 2011 bli året da vi klarer å skape blest om de lokale klimaløsningene?

Miljøproblemene og klimaproblemet spesielt, er svære, altomfattende og kan fort bli litt abstrakte for nordmenn flest. Fra politisk hold hamres det stadig inn at dette er snakk om globale problemer, som trenger globale løsninger. Og selv om klimaforhandlingene står i stampe, er det helt rett at klimakrisa krever internasjonal samhandling. Men en internasjonal klimaavtale er et middel, ikke et mål. Målet er store, varige utslippsreduksjoner over hele kloden, og særlig i rike industriland. Da er vi avhengig av at hvert land, hvert fylke, hver kommune og hvert lokalsamfunn bidrar til dugnaden. De fleste klimagassutslipp er lokale. Derfor er også de fleste klimaløsningene lokale. Lokalpolitikere har mer makt enn mange tror. Kanskje mer enn de selv også tror. I statsvitenskapen heter det at ”all politikk er lokal”. Dette gjelder også miljøpolitikken – det aller meste av den er lokal.

Ved kommunevalget i høst skal vi velge de kommunestyrerepresentantene, fylkestingsrepresentantene og ordførerne som skal representere oss i åra fra 2011 til 2015. 2011 vil ikke være første gang det blir forsøkt å sette miljø på dagsorden i et valg. Men nå begynner det å haste. De folkevalgte som innsettes i høst, er de som får jobben med å sørge for at klimadugnaden kommer i gang. FNs klimapanel sier at verdens klimagassutslipp må begynne å gå ned fra seinest 2015, hvis målet om å bremse oppvarmingen til 2 grader og unngå farlige klimaendringer skal kunne nås. Regjeringen og Stortinget klarer åpenbart ikke jobben aleine. De trenger drahjelp fra landets lokale folkevalgte.

Når ikke mer enn fire av 10 ordførere i landet har stor tiltro til konklusjonene til FNs klimapanel, og lokalpolitikerne har mindre tillit til forskningen enn det folk flest har, er det imidlertid grunn til å rope varsko. Til høsten har velgerne muligheten til å kaste de ordførerne som drar beina etter seg i klimaarbeidet, og velge inn politikere som vil gå foran og kutte i klimagassutslippene. Da Jens Stoltenberg sparket i gang Arbeiderpartiets kommunevalgkamp på landsmøtet forrige helg, gjorde han det uten å nevne et ord om klima og miljø i talen sin.

Det er å håpe at de lokale tillitsvalgte til Arbeiderpartiet og alle andre partier har tenkt til å sette klima langt høyere på dagsorden enn det statsministeren gjør for tida. Og at vi etter høstens valg får de politikerne som kommunene og miljøet trenger og fortjener – som kaster ut oljefyrene, bygger ut kollektivtilbudet, sørger for skikkelig avfallshåndtering, og så videre. Natur og Ungdom står klare til å gjøre vårt.