– Eg lurar på om vi nokon gong har spurt oss sjølve kva utdanning eigentleg betyr, spør Neha Ikram (22).
Neha Ikram
Neha Ikram

Dette er eit meiningsinnlegg, og gjev uttrykk for skribenten sine haldningar.

Eg lurar på om vi nokon gong har spurt oss sjølve kva utdanning eigentleg betyr.

Kvifor går vi på skulen? Kvifor lærer vi ulike fag? Kvifor består vi eksamenar og konkurrerer med kvarandre om betre karakterar? Kva betyr denne såkalla utdanninga, og kva handlar det om?

Dette er veldig viktige spørsmål, ikkje berre for elevane, men også for foreldre, for lærarar og for alle som elskar denne jorda.

Kvifor går vi gjennom kampen for å bli utdanna? Er det berre for å bestå nokre eksamenar og få jobb? Eller er det utdanninga sin funksjon å førebu oss til samfunnet medan vi er for unge til å forstå heile livsprosessen?

Å ha ein jobb og tene til livets opphald er nødvendig – men er det alt? Blir vi utdanna berre for det?

Kva kjem til å skje med oss ​​alle når vi blir vaksne?

Har du nokon gong spurt deg sjølv kva du skal gjere når du blir stor? Livet er ikkje berre ein jobb, eit yrke – livet er noko usedvanleg breitt og djupt. Det er eit stort mysterium, eit stort rike der vi fungerer som menneske.

Om vi berre førebur oss på å tene til livets opphald, vil vi gå glipp av heile poenget med livet; og å forstå livet er mykje viktigare enn berre å førebu seg til eksamen og bli svært dyktig innanfor eit fagfelt.

Å forstå livet er mykje viktigare enn berre å førebu seg til eksamen

Så, anten vi er lærarar eller studentar, er det ikkje viktig å spørre oss sjølve om kvifor vi utdannar eller blir utdanna?

Og kva betyr livet? Er ikkje livet ein fantastisk ting? Fuglane, blomane, dei blomstrande trea, himmelen, stjernene, elvane og fiskane der – alt dette er livet.

Livet er dei fattige og dei rike. Livet er den konstante kampen mellom grupper, rasar og nasjonar. Livet er meditasjon. Livet er det vi kallar religion, og det er også dei subtile, skjulte tinga i sinnet: misunning, ambisjonane, lidenskapane, frykta, oppfyllingane og bekymringane.

Alt dette og mykje meir er livet, men vi førebur oss vanlegvis på å forstå berre ein liten del av heilskapen.

Vi består visse eksamenar, finn ein jobb, giftar oss, får barn, og merkar eit konstant press på å måtte prestere på ulike område og er alltid ute etter å oppnå noko nytt. Blir vi meir og meir som maskinar? Eller blir vi verande engstelege og redde for livet?

Er utdanninga sin funksjon å hjelpe oss å forstå heile prosessen i livet, eller er det berre å førebu oss på eit yrke, for den beste jobben vi kan få?

Utdanning har absolutt inga meining med mindre ho hjelper deg å forstå livets store vidder med alle finessane, den ekstraordinære skjønnheita, sorgene og gledene som følgjer med.

Du kan få gradar, du kan ha ei rekke bokstavar etter namnet ditt og få ein veldig god jobb; men kva så? Kva er vitsen med det heile om sinnet ditt blir matt, slitent, arrogant i prosessen?

Du kan få gradar og få ein veldig god jobb; men kva så?

Så medan du er ung, må du ikkje søke å finne ut kva livet handlar om? Og er det ikkje utdanninga sin sanne funksjon å dyrke intelligensen i deg, som igjen vil prøve å finne svaret på alle desse problema?

Dei fleste av oss blir etter kvart som vi blir eldre skremte. Vi er redde for å leve, redde for å miste jobben, redde for tradisjon, redde for kva samfunnet eller verda har å seie.

Livet er eigentleg veldig vakkert, men det er ikkje denne forferdelege prosessen som vi har laga sjølve basert på status, tittel og makt.

Så har funksjonen til utdanning blitt å utrydde, innvendig så vel som utvendig, denne frykta som øydelegg menneskelege tankar, menneskelege forhold og kjærleik?

Du kan berre sette pris på livets rikdommar, djupna, den ekstraordinære herlegdomen når du gjer opprør mot alt. Mot organisert samfunn, mot tradisjon, mot det noverande umoralske samfunnet – slik at du som menneske sjølv finn ut kva som er sant. Ikkje for å imitere, men for å oppdage. Det er utdanning, ikkje sant?

Å leve er å finne ut sjølv kva som er sant, og du kan berre gjere dette når det er fridom. Når det er kontinuerleg revolusjon innvendig, i deg sjølv.

Det er berre når du konstant spør, konstant observerer, stadig lærer, at du finn sanninga. Gud eller kjærleik. Og du kan ikkje spørre, observere, lære, eller vere djupt medviten, om du er redd.

Det er berre når du konstant spør, konstant observerer, stadig lærer, at du finn sanninga.

Er utdanninga sin funksjon berre å hjelpe deg å tilpasse deg mønsteret til denne råtne sosiale ordenen, eller er det å gje deg fridom? Fullstendig fridom til å vekse og skape eit anna samfunn, ei ny verd?

Vi må straks skape ein atmosfære av fridom slik at de kan leve og sjølve finne ut kva som er sant. Slik at de blir intelligente, slik at de er i stand til å møte verda og forstå ho, ikkje berre tilpasse dykk til ho.

Slik at innvendig, djupt og psykologisk er du i konstant opprør, fordi det er berre dei som er i konstant opprør som oppdagar kva som er sant. Ikkje den som innordnar seg og som følgjer ein eller annan tradisjon.


Har du noko på hjartet? Send innlegg eller tips til tips(a)framtida.no! 


Foto: Scott Webb/Unsplash
Oppdatert: fredag 11. februar 2022 10.31
ANNONSE