Linn Isabel Eielsen skriv om eteforstyrringar, kroppspress og korleis openheita rundt #MeToo har gjort det lettare å vere kvinne.

Eg er ei jente født i år 2000. Eg er 20 år, illustrasjonsstudent, glad i nintendo switch og eg er feminist. Eg er også i den første generasjonen som veks opp i ei tid med sosiale medier, influencerar og #Metoo.

Allereie som tolv-åring begynte eg å få problem med mat. Som syttenåring hadde eg kvar veke panikkanfall, som til tider var så heftige at blodkar i andletet mitt sprengde.

Eg var redd for å ikkje få det til på skulen, eg var redd for å ikkje vere tynn nok, og eg tenkte oppriktig at utsjånaden min var alt folk kom til å bry seg om.

BUP og DPS sto klare til å hjelpe, men det hjelpte ikkje at dei sydde saman såra anna kvar veke, når eg gjekk rett ut i ei verda som reiv dei opp igjen.

Illustrasjon: Linn Isabel Eielsen

Eit samfunn stod klar med jantelov og sanksjonar for å halde meg fast i sjølvhatet. Sjølv på psykologkontoret låg det forsider med slanketips på venterommet.

Då eg flytta til Oslo i ein alder av 19 år, fekk eg endeleg ting på avstand lenge nok til at såra kunne begynne å gro. Eg drog på konsertar, slampoesi, forestillingar og eg møtte mange kvinner i alle aldre. Eg begynte også å lese meir, og høyre meir etter.

Dei eg har lært mest av er dei som er i 30-åra og oppover. Dei er frå ei generasjon kor nestan alle brukte 20-åra på å finne ut av ting, som dei no har gitt meg gratis.

Å høyre Taylor Swift, mitt største forbilete, snakke om eteforstyrringa si i dokumentaren «Miss Americana» var ubeskriveleg. Eg gjentar stadig orda hennar når tankekøyret begynner.

Illustrasjon: Linn Isabel Eielsen

Ein seinsomarkveld i år var eg på Cissi Wallin sin bokrelease av «Alt som var mitt». Eg var i utganspunktet skeptisk, men å høyre henne snakke var livsforandrande. Å lese boka er noko av det viktigaste eg har gjort.

Illustrasjon: Linn Isabel Eielsen

#Metoo-rørsla har gjort at generasjonen min pratar meir saman. Vi passar meir på kvarandre, og vi spør kvarandre mer.

Takka vere #Metoo kjenner eg meg komfortabel med å spørje andre kvinner om råd og hjelp dersom eg kjenner meg utrygg, eller om eg berre lurer på noko. Eg trur denne openheita kan redde liv.

Noko anna som har hjelpt på veg er kvinnemagasinet Altså. Dette er eit magasin som på ein magisk måte har fått det til å kjennes greiare å vere meg. Dei skriv om alle slags typar damer, som har alle slags typar levemåtar og ynskjer, og alle synspunkta vert møtt med lik respekt.

Det høyres kanskje opplagt ut, men det var ikkje opplagt for meg at det finst fleire måtar å vere kvinne på, og at alt er likeverdig. Det er faktisk like greitt å ynskje å vere ei mor som er heime med barna, som det er å ikkje ville ha barn i det heile.

Eg kjenner meg utruleg privilegert som slepper å bruke dei neste ti åra av livet mitt på å famle i blinde.

Allereie som 20-åring har eg blitt lært at eg har lov til å vere glad i neglelakk, uttale meg om politikk, seie nei når folk kryssar grensene mine, og at eg ha lov til å båe smile og å ikkje gjere det. Det er opp til meg.

Illustrasjon: Linn Isabel Eielsen

Eg er så enormt glad for at så mange kvinner har fortalt historiene sine, båe kva dei har gjort rett og kva dei har gjort feil. Det har gjort at eg ikkje treng å bruke meir tid på å finne ut at livet mitt er mitt, og at eg har lov til å vere kven eg vil.

Feminismen hjelper meg og vennene mine å omfamne det maskuline og feminine med oss sjølv. Gutane pratar for eksempel meir om kjensler, og jentene pratar meir om sex.

Dessuten pratar gutane og jentene om båe kjensler og sex med kvarandre. Fleire og fleire annerkjenner at vi er sett inn i et system som hindrar nesten alle frå å vere seg sjølv, og eg er så glad for at eg lever i ei tid kor fleire og fleire får representative førebilete.

Så om du i 2020 seier at du ikkje er feminist, så veit du anten ikkje kva feminisme er, eller så er du berre ein skikkeleg dust.

Til orientering: Linn Isabel Eielsen har tidlegare levert stoff frilans for Altså og deler kontorlokale med magasinet.


Les også innlegget frå Kristine (20): «Eg er skeiv, men eg er ikkje stolt. Dessverre»

Kristine Medhaug Grønn skammar seg over å skamme seg over at ho er skeiv. Foto: Privat / illustrasjon: Linn Isabel Eielsen
Oppdatert: måndag 12. oktober 2020 08.58
ANNONSE