Vår bokmeldar kallar debutromanen til Helga Songøygard Battin ein fin debut om å bli vaksen, trass i at det ikkje er nokon tungvektar.
Jannicke Totland
Jannicke Totland
«Rosehagtornen»

Forfattar: Helga Songøygard Battin

Utgitt: 2020

Sjanger: Roman

Forlag: Samlaget

LES FAKTALUKK FAKTA

Tilia liker ikkje jobben sin. Likevel er det ein del av å vera vaksen. Ein må delta i samfunnet og tilpasse seg dei normene som føl med. Dessutan synes ho det er vanskelig å finne plassen sin blant menneska rundt seg. Dei ser liksom ut til å ha det meste på stell. Dette gjeld særleg i relasjon til kjærasten hennar Adrienne.

Å bli vaksen kjem ikkje utan problemstillingar, og når både Tilia og Adrienne no har bikka 30 må dei ta stilling til elefanten i rommet: vil dei ha barn?

Elefanten blir synleg då mor hennar, Jofrid kjem på besøk. Kvardagen blir snudd på hovudet då ho veit at besøket ikkje kan vera forutan løynde intensjonar. Når Jofrid tilbyr å spandere tur til sædbanken i Danmark må Tilia ta stilling til om ho vil ha barn eller ikkje. Eller, har ho i grunn eit val når det til sjuande og sist er Adrienne som bestemmer?

Etter eit besøk på det lokale gartneriet, er det ein ting Tilia iallfall er sikker på: ho vil ha eit tre. Nærmare bestemt: ho vil ha ein rosehagtorn.

Å ta tak rosehagtornen er ikkje smertefritt. Den har piggar som set seg i huda til alle som tek på den. Dessutan er det ganske ømfintlege forhold som skal til for at den overlever. Det er som med medmenneskelege relasjonar. Kanskje planter og menneske er likare enn ein trur?

Ein symbiose av menneske og plantar

Samanlikninga hovudpersonen gjer mellom menneske og planter er etter mi meining noko banal, likevel har det ei stor symbolkraft. Likesom rosehagtornen har piggar, har livet det òg.

Både karakterane, problemstillingane og handlinga er vanskelig å identifisere seg med, noko som gjer romanen noko fattig på substans. Likevel, gjer den eit forsøk på å ta opp høgst relevante og kvardagslege problemstillingar som viser kor sårt livet og medmenneskelige relasjonar kan vera. Battin skal ha for forsøket, men eg opplever likevel framstillinga av røynda som noko naiv og lite samansett.

Alt i alt er kanskje det eg sit igjen med dei fine miljøskildringane, noko som gjer Rosehagtornen verdt å lese i seg sjølv. Romanen er lettlest, med eit sanseleg språk som skaper klåre bilete av både miljø og stemningar. Både blomar og menneske går inn i kvarandre i ei fin og stundom humoristisk skildring av overgangen til det å bli vaksen.

Språket og handlinga ligg tett opp til kvardagen, noko som gjer romanen til ein lettvektar. Det gjer at den av den grunn passar dei fleste, men tematisk sett eg vil likevel anbefale den for unge vaksne og oppover, med ei evne til å setje seg inn i – og kjenne att kor turbulent og usikker overgangsfasen til i vaksenlivet kan vera.

 

Oppdatert: torsdag 20. februar 2020 11.13

LES OGSÅ

ANNONSE