Kor e alle helter hen?


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Og ikkje berre det, du skal også vera fotballinteressert, fiskeentusiast og smile på ein regntung dag og seie ”men det finst jo ikkje dårlig vêr, berre dårlege klede”.

Dersom du ikkje er oppe på Hellandsnuten ein solskinsdag skal du ha dårlig samvit. Dersom du ikkje har sett Viking-Brann blir det forventa at du oppdaterer deg sjølv med høgdepunkta på sporten. Dersom du ikkje utnyttar den siste dagen med sol skal du brenne og svi for det i solariet. I Noreg har me ingen Martin Luther King eller Ghandi; me har Roald Amundsen og Ole Gunnar Solskjær. Eg undrar meg: Kvar er alle heltar hen?

Takk skal du ha, Bjørn Dæhli. Første gongen eg blei sett opp på desse to treflisene som blir kalla ski med beskjed om å ”berre gli bortover snøen” var allereie før eg kunne sei r-ane mine skikkeleg. På den tida var det i grunnen greitt, sidan eg fekk skryt sjølv om beina kryssa seg og eg starta å sutra om kalde bein etter to meter. Men så kom ungdomsskulen og alle desse ”skidagane” lærarane introduserte med lysande auge og store glis. Eg hata dei.

Mens alle andre hadde med seg swix, gamasjar og kondomdrakt satt eg med mine smørefrie ski. Kvar einaste gong skøyta dei andre seg opp til toppen på mindre enn eitt kvarter medan eg låg i botn av første bakke med klabbar på begge skia og skrubbsår på nasen fordi fiskebeina mine hadde gått i stå. Det er i slike situasjonar eg ser ut i lufta etter Zorro og undrar meg på kven det er som skal redde verda no.

Takk skal du ha, Andreas Thorkildsen. For meg har alltid friidrett berre vore noko som omhandla springing… Og der missa eg interessa. Kanskje synes nokon det er spanande å sjå folk som skrik av glede fordi dei klarar å hoppe over ein pinne, svære damer med raude andlet som snurrar rundt med ein tallerk og strekmenn som hoppar i sandkassar – men eg synest at det er interessant å sjå på ungar som leikar stolleken og eg.

Likevel skal eg ikkje klage over at folk har andre interesser enn meg, men når me plutseleg blir tvinga til å vera med på leiken berre for å få ein karakter på vitnemålet er det rett før eg blir som ein unge som må ete grønsakene sine til middag. Eg vil grine, eg blir kvalm og eg vil berre gå å legge meg. Høgdehopp gir meg kink ryggen og dumme supporterar som seier  ”…men du er jo så høg!” i ein det-er-jo-så-enkelt-for-deg tone. Kulestøyt har eg aldri forstått, og det endar alltid med at eg spelar botcha. Hekk og spyd er noko eg berre må kome meg gjennom. Likevel er det aller, aller verste alltid 100 meter. Då eg har fått vakla meg opp frå den kneståande startsposisjonen er allereie første mann i mål og alle andre fyk rett etter, medan eg brukar 100 meter berre på å koma opp i fart. Det er i slike situasjonar eg ser ut i lufta etter Zorro og undrar meg på kven det er som skal redde verda no.

Takk skal du ha, Thor Hushovd. Der eg bur leikar ein Tour de Sauda kvar einaste dag. Det skal vera så god trening å sitje å spinne på ein sykkel i bukser som er trongare enn dongeribuksene mine etter eitt år i USA. Dei seier at det er så ”kjekt” og at det gir dei ei ”følelse av fridom”, men det trur eg ikkje noko på. Då kunne ein like godt kjørt på biltur.

Sjølvsagt, lik som ski og friidrett, synest lærarar at dette er ein kjempeaktivitet og planlegg sykkelturar for skulen. Helst ein gong i året. Like entusiastisk som alltid pakkar eg kvikklunsj, pølse i termos og regnklede før eg hiv meg på sykkelen. Alle andre liksom berre glir bortover asfalten medan eg trokkar av alle krefter på pedalane medan sveitta siler og mjølkesyra tar meg. Elevar startar å synga og småprata på tvers av syklane medan eg håpar av heile mitt hjarta at me skal ha ein pause rundt neste sving fordi eg har så gangsperr i rompa. Det er i slike situasjonar eg ser ut i lufta etter Zorro og undrar meg på kven det er som skal redde verda no.

Eg vil aldri klare å hoppa over bukken eller vinne driblekonkurransar når me spelar fotball. Siste plass vil alltid vera tileigna meg når me skal kaste spyd, og eg vil aldri bli valt ut først til stafett. I grunn er det greitt også: Eg har vell slått meg til ro med at eg aldri vil bli nokon Cecilie Skog, og at eg aldri vil bry meg om Champions League-resultata.

Eg har berre eitt år til med idrettsdagar og styrketestar igjen, og etter det skal eg berre gjera det eg gjer best: Sitje på verandaen med ei god bok og Olden Boble medan eg berre ser på dei som syklar fordi. Og dersom eg blir mor ein gong i framtida og ungen min kjem og klagar seg over skituren i øsande regn utan den rette smørjinga for slaps skal eg smile litt sånn oppgitt og seie ” men det finst jo ikkje dårlig vêr, berre dårlege klede”.