Grått nyttår


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Difor har eg heile jula prøvd å klekkje ut ein genial idé til denne teksten med innleveringsfrist primo januar. Eit fyrste dilemma var at det i eit land som Noreg, der entusiasmen kring julefeiringa nærmar seg det maniske og krakilske, kan bli oppfatta som den reinaste blasfemi – mot Mammon og Julenissen – å skrive om noko anna enn jula kring juletider. Dette samstundes som alt og meir til som overhovudet finst å seia om jula, for lengst er sagt opptil fleire gonger. Kvar minste detalj ved julefeiringa er i alle tenkjelege fora diskutert opp og ned og i mente, frå sødmen i julebrusen og steinane i klementinane til den perfekte høgda og breidda på juletreet og den kloke, men opplagt fåfengde ideen at vi kanskje snart bør bruke litt mindre pengar på julegåver og fyrverkeri, og i det minste vie ein tanke til den milliarden menneske i verda som svelt.

Eg sleit med andre ord med å finne på noko å skrive om, og panikken melde seg for alvor då eg plutseleg vakna og oppdaga at det var vorte nyttårsaftan. Då var vona eigentleg ute: Den kvelden skal ein jo i høve til norsk nobel sedvane feire med fair-weather friends og tri flasker ufyseleg raudvin, for å vera heilt sikker på å få byrja det nye året på den verst tenkjelege måten. Den fyrste januardagen har den tvilsame æra å vera den fryktelegaste dagen i heile året, og det vonlause er at det ikkje eingong vil hjelpe å stryke han frå kalenderen éin gong for alle, for éin eller annan dag må jo uansett vera årets fyrste. Men den andre januardagen melder seg på i konkurransen om årets desiderte lågmål, det skal seiast, spesielt når denne som i år fall på ein måndag: Nådelaust hurtig attende til skulebenken eller kontoret eller kva det no er for slags plikter ein har å slite med, og ei full arbeidsveke å sjå fram til før det omsider blir helg.

Ein kan naturlegvis setja pengar på at kjølda kjem for fullt denne veka; som om ikkje tømmermennene er enerverande nok, skal ein hakke tennene ut av hausen berre ein går ut med søppelposen. Trøysta – forresten den suverent vanlegaste trøysta i det menneskelege tilveret – er at det er mange, mange som har det endå mykje verre. Ein kunne igjen nemnd den svoltne milliarden, men slike uverkeleg store tal er vi velfødde nordmenn heldigvis for oss immune mot – ribbefeittet har impregnert oss, tilsynelatande til det ugjennomtrengelege, mot all verdas enorme lidingar. Det er altså meir effektfullt å vise til dømes til ein mann her i nærleiken, ein eg såg på Dagsrevyen forleden, som vakna til eit enormt jordskred like utom glaset fyrste nyttårsdag. Det var jo ille nok, sa han til reporteren, men det verste med den morgonen var likevel den skrekkelege bakrusen han var i. Hjartevarm medynk er tilsendt!

Ser ein litt meir vitskapleg på månaden januar, så er han altså oppkalla etter den romerske guden Janus. Han var gud for portar og dører, men fyrst og fremst for inngang og utgang, byrjing og slutt i ein meir eksistensiell forstand. På illustrasjonar og skulpturar ser ein han med to andlet, det eine meint å skode bakover i fortida og det andre inn i framtida, og “janusandlet” har då også vorte eit omgrep for personar eller omkverve som syner seg frå to diametralt ulike sider.

Janua coeli er himmelens port, men den avskyelege månaden januar, når det enno er så uendeleg lenge til neste julebordssesong, innbyd til å aksentuere Janus’ tvivende andlet framover dei positive aspekta namnet hans kan seiast å representere. Eg vel sjølv å tolke det som eit uttrykk for månaden januar sin motsetnadsfylde karakter: Det er den varmaste månaden på den sørlege halvkula, men den kaldaste på den nordlege, det er starten på det nye året då alt omsider skal bli så mykje betre, men samstundes høgtid for vinterdepresjonar og generelt svartsyn her oppe i nord. “Mennesket er Janus,” skreiv Ragnvald Skrede i si tid, “[…] byggjer seg sjølv og tyner seg sjølv, / er tenar for Gud og Satan / og alltid ei uløyseleg gåte / anten livselden ulmar eller logebrenn.”

Dette diktet om Janus er det næraste eg har kome nokre poetisk ord om månaden januar, som ganske riktig ikkje er stort å skrive om. Når eg likevel har gjort det her, er det i apatisk påvente av den inspirasjonen og fornya livslysta eg vonar skal melde seg, når vi berre kjem så langt som til februar.