Bondestudentar – Trøyst


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Det er ei kjensgjerning at perfeksjon er traurig. Når me går på galleri leitar me alltid etter penselstroki i bileta, ser kvar kunstnaren har måla over og skrapa av med baksida av penselen. Fantaserer om at han avslutta stroket fordi han vart kaffityrst eller kom på at han hadde ei avtale med eit kvinnfolk han hadde treft dagen før. Timar, dagar etterpå kom han attende og heldt fram, med ny pensel (den gamle hadde storkna) og nye fargar.

Tenk på Elvis. Han kunne vore ein av alle dei meir eller mindre interessante rock & roll-songarane frå 50-talet. Arguably – den med best røyst. Men gjennom eit fantastisk gjennomført forfall utover 70-talet, fylgd av ein mystisk død, dynka i dop og medisinar, vart historia om mennesket skapt. Førestillingi om songaren som byter ut middagen med peanøttsmør og smertestillande når kona forlet han til fordel for karateinstruktøren han sjølv hadde foreslege, har noko grusomt menneskeleg over seg. På overflata blir me underhaldne, inni kjenner me oss att.

Kompet startar. Ein synthpad ligg tungt, utan rørsle, på toppen. Kubjølle og congas held rytmen, bassgitaren spelar eit slags funkriff, utan nemneverdig innleving. Ei djup røyst tek plass i lydbiletet; «Well, my friends are gone and my hear is gray. I ache in the places where i used to play, and I’m crazy for love, but i’m not coming on».

Slik startar «Tower of Song» av Leonard Cohen. Hyllingssalmen til det uperfekte, ein av dei augeblinkane der alt verkar saman mot det same målet. Kompet er einskapleg i stilen Cohen hadde gjennom heile 80-talet, eit stillag eg stadig finn meg sjølv i nasegrus beundring for. Heilt utan sentimentalitet tok desse musikarane dei mest lyriske tekstliner og vare melodiar og bada dei i overfladiske, preprogrammerte synthar, mekanisk utførte rytmar på eksotiske instrument, lite truverdige keyboardsoloar med lydar som aldri kan ha vore meint alvorleg og arrangement utan den mest grunnleggjande form for spenningsutvikling.

Når eg framstiller det slik, kan ein lett tru at mi beundring for desse menneska er påteken og uekte, klistra på for denne teksten si skuld. Dette er ikkje sant. Ta «Hallelujah», til dømes. Det har kome mange tilsynelatande gode versjonar av denne songen. Jeff Buckley skjønte, som dei fleste andre, at det passar godt med ein einsleg akustisk gitar til ein så sterk song, ein så god melodi, så gripande tekst. Det gjorde Cohen òg, men han visste betre!

I møte med ein slik song skal det ein sterk mage til for å seia til produsenten: «Du, me dreg på med orgel og eit ekstra refreng!». Der alle andre arrangement eg har høyrt er håplaus sentimentale, held Cohen seg kald og objektiv og i takt med tidi. Fine gitararrangement gjorde han på 70-talet, no kunne det vera nok. Ein hadde jo digitale el-piano! Og kordamer!

Ein kunne skrive bøker om kordamene til Cohen. Ved nærare ettertanke har sikkert nokon alt gjort det. I «Tower of Song» har dei ein heilt spesiell plass. Dei har ikkje dei vakre overstemmene, som i «Take This Waltz» eller «If It Be Your Will», heller ikkje den dramatiske effekten dei lagar i «First We Take Manhattan» og «Jazz Police». I «Tower of Song» syng dei hovudsakleg på tre lydar; «Ooo» og «Aaa» når Cohen syng sjølv, og så, når sjefen er ferdig, «Du-dam-dam-dam, de-du-dam-dam».

Det er sjølvsagt mykje å seia om ei tekstline som denne; perfekt er ho ikkje. Men det er heller ingenting anna. Teksten i siste verset, til dømes, er rein reprise av det fyrste. Her kan ein sjølvsagt hevde at poeten Cohen la inn dette grepet for å få den ettertrakta sirkeleffekten me har utallige gode døme på både i Noreg og internasjonalt. Eller ein kan, som meg, hevde at her tenkte han at det kunne vore fint med eitt vers til. Utan at han hadde meir tekst. Så han tok noko han hadde liggande.

Einkvar song som strebar etter det verkeleg uperfekte bør avslutte med fade-out. Det er den ultimate slutten, han demonstrerer latskap og tilsynelatande mangel på engasjement og vilje. Ein gidd ikkje å skrive ein slutt, så ein berre skrur ned lyden litt sakte og håpar at ingen merkar det. «Tower of Song» fadar programmessig når keyboardisten spelar solo over kordamene sine trufaste «de-du-dam-dam». Og dette er til og med siste sporet på I’m Your Man, eg kan ikkje tenkje meg ei mindre tilfredsstillande avslutting på ei popplate!

Det er altså ikkje tilfeldig at «Tower of Song» er siste songen på spelelista for dei gråe og skoddete dagane etterpå. Den minner meg på at det er lov å vera menneske, og nokre dagar meir enn andre. Så kan eg gå og ta på meg ei skjorte som er litt for lita og ei brok som er litt for stor. Tjukke labbar sjølv om det er varmt. Sitja og sveitte samstundes som eg prøver å dra på meg broki og sprengjer ein skjorteknapp i forsøket. Skrive ein minus i almanakken. Vente på at det blir kveld, eta speilegg. Leggje meg tidleg og prøve å leite etter noko perfekt og guddommeleg dagen etter.