Attende til orda


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Ein kan velja mellom ulike “landsbyar” som har ulike overordna tema, frå konkrete ting som “Det personlege genom” og “Marinbiologisk forvaltning”, til det meir obskure “Kommunikasjon”, som var mitt eige val. For ein person som studerer litteratur burde dette sikkert vera midt i blinken, for er ikkje litteratur ei form for kommunikasjon?

Sikkert nok. Men det er ei form for kommunikasjon som ikkje stiller krav til mottakaren om svar, og det høver meg personleg betre. Når ein les ein tekst så har ein god tid til å tenkje gjennom det som står der, ein kan velja å bry seg om det eller velja å gje blanke, og sjølv om ein tekst i og for seg kan vera fordringsfull og ifylgje einskilde teoretikarar er grenselaus i den forstand at han kan avføde eit uendeleg antal assosiasjonar avhengig både av lesaren og konteksten, så er det likevel ei behageleg ro ved orda på papiret:

Dei rører seg ikkje, og om dei kan vera aldri så innhaldsrike så lyg dei ikkje, dei er det dei er og blir verande der dei er. Det er ein kommunikasjon ein kan stole på. Andre menneske, derimot … Nokre av dei er sjølvsagt veldig interessante, men det er Gud hjelpe meg mange platte og stusslege òg. Lunefulle og irrasjonelle er dei stort sett alle, umoglege å forholde seg til.

Ein kan seia at denne konstante uvissa som knyt seg til menneska, denne alltid overhengande risikoen for at dei kan koma til å gjera noko impulsivt og idiotisk, er det som gjer dei fascinerande. Men det menneskelege ved menneska blir framstilt meir enn menneskeleg nok i det beste av litteratur, og viss ein opplever menneske i bøker heller enn i det såkalla verkelege liv, slepp ein å måtte bera konsekvensane av den alltid ustadige framferda deira. For å seia det enkelt:

Samarbeidsprosjektet “Ekspertar i team”, eller “Idiotar i stim” som kritikarane yndar å kalle det, var ikkje noko for meg. Litt av meininga med det var nok å lære slike som meg å bli betre nettopp til å samarbeide og kommunisere med andre menneske. Men min påstand er at det verka stikk i strid med føremålet sitt: Eg innsåg at eg ikkje eigentleg forstår meg på folk. Det er berre mas med dei. Ein kan alltids greie å produsere eit eller anna makkverk i samrør med dei, men det er mykje sanning i ordtaket om fleire kokker og meir søl.

Kven er det du kjenner best som menneske? Deg sjølv. Så kven er det best og mest effektivt å samarbeide med? Seg sjølv. Er hjernen din klår og kald nok, er det ikkje anna hjelpemiddel du har større nytte av enn nettopp han. Men orda kan du likevel ikkje greie deg utan, for det er ingen vi samtalar meir med enn oss sjølve. Vi er i ein konstant indre dialog med ein eller annan ubestemmeleg storleik i hovuda våre; språket og orda er like konstante for oss som tida og verda som omgjev oss.

Sjølv priser eg meg lykkeleg for at samarbeidsprosjektet med sine svevande såkalla kommunikasjonsøvingar og gruppeterapitimar endeleg er over, så eg omsider kan gjenoppta i fred og ro denne lågmælte dialogen med meg sjølv, fortrinnsvis om det som eigentleg er faget mitt, litteratur. “Knoklenes og ordenes enkle, lyse og håpløse glede,” som Tor Ulven så gjenkjenneleg kallar det i eit dikt om Stagnelius, den svenske romantikaren. Men dei orda talar ikkje berre om ei glede ein annan stad; dei er i seg sjølve den gleda dei beskriv.