Venner eller fiendar


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Då eg var verkeleg ung, på 90-talet ein gong, gjekk det ein frykteleg dårleg TV-serie som heitte «Venner og fiender». Bortsett frå at dagens Paradise Hotel-vert Triana Iglesias dukka opp i ei lita rolle, hugsar eg nesten ingenting av serien. Musikken hugsar eg derimot. I mange år gjekk eg rundt med kjenningsmelodien på hjernen. I alle fall den første linja, som går slik: «Skal vi være venner – venner eller fiender?»

For eit par veker sidan dukka denne traurige musikken igjen opp i hovudet. Ikkje fordi eg hadde søkt meg fram til gamalt TV-skrot på internett, slik det hender eg gjer i lystig lag. Men på grunn av ein artikkelserie i Dagbladet, med vignetten #kulturkameratene.

Ved å gå gjennom Facebook-kontaktane til ein drøss med personar som har ansvar for å dela ut stipend til kunstnarar, meinte Dagbladet at dei kunne påvisa eit system som i det minste lukta litt korrupt. Mange av dei som får stipend, som gjer at dei kan leva av kunsten sin, er nemleg venner med dei som deler ut pengane. På Facebook.

Som journalist forstår eg at det kan vera freistande å spinna vidare på slike funn. Det er jo nettopp denne type misbruk av offentlege pengar pressa er til for å avdekka, er det ikkje?

Som forfattar og ein slags kulturperson (og strengt tatt også som journalist), er eg derimot meir overraska enn imponert. Ikkje over funna, men over at oppegåande journalistar i ei god og kritisk avis ikkje ser den openberre feilen: Facebook-venner er ikkje venner.

Det finst sjølvsagt venner der òg, men det er på ingen måte noko kriterium. Ikkje sidan eg logga ut av Nettby og fekk meg Blink-konto tidleg på 2000-talet har eg kjent alle kontaktane mine på sosiale media.

Rett nok hadde eg ein oppryddingsrunde på Facebook då eg blei far, der eg reinska vekk alle kontaktar eg ikkje kjende godt nok til at eg kunne tatt ein kopp kaffi og preika litt skit dersom me møttest tilfeldig. Poenget var at informasjon og bilete av borna ikkje skulle få for stor spreiing på internett. Men så begynte eg å skriva bøker, og alle prinsipp blei kasta på sjøen.

Der er eg no, saman med dei aller fleste i landet som prøver å leva av kunsten sin – anten det er bøker, musikk eller skulpturar. Kvar einaste veke veks vennelista, etter kvart som eg møter nye forfattarar, bibliotekarar, journalistar, festivalarrangørar og publikum rundt om på dei ulike arrangementa eg deltek på.

Nokre av forfattaren kjenner eg godt. Andre har eg tatt flyet saman med. Atter andre har eg kanskje vore på nachspiel med, når både eg og dei strengt tatt burde prioritert å sova nokre timar før me skulle ha opplesing neste morgon. Felles for dei fleste, er at eg synest det er interessant å følgja utviklinga deira vidare – og nokon synest kanskje det er festleg å få med seg litt av det eg syslar med òg.

På den andre sida har eg ein del venner eg strengt tatt aldri har møtt. Ein av dei er endåtil leiar for komiteen som deler ut staten sine stipend til barne- og ungdomsbokforfattarar. Sånn sett burde eg vera glad for Dagbladet si avsløring.

Det er jo ingen grunn til å bruka timar og dagar på å skriva gode prosjektskildringar og overtydande søknader, når det uansett er vennskap og kjennskap som er avgjerande. Berre eg skaffar meg eit par venner til i komiteen, kjem eg garantert til å få arbeidsstipend i millionklassen neste vår. Det er faktisk ikkje meir enn eg kan klara å få til på ei kort kveldsøkt.

Det er berre ei lita hake med denne briljante planen, har eg funne ut. I ei av oppfølgingssakene til Dabladet kom det fram at ikkje alle komitear gjev mest pengar til vennene sine. Nokre gjev faktisk mindre pengar til vennene sine enn til dei andre søkjarane. Som til dømes stipendkomiteen for biletkunstnarar og stipendkomiteen for komponistar.

Og stipendkomiteen for barne- og ungdomslitterære forfattar.

Kven treng fiendar når ein har slike venner?