Med ministrene på plass og to døgn igjen av forhandlingene, stiger temperaturen i Durban. De gode forslagene for verdens klima ligger på bordet, klare for politikerne til å vedta.

Temperaturen stiger i Durban, i flere forstander. Da delegasjonen fra Natur og Ungdom ankom lørdag, var det fine, norskvennlige temperaturer i Sør-Afrikas kommersielle hovedstad. Nå er det varmt, klamt og ubehagelig. Med ministrene godt i gang med sine forhandlinger, og mindre enn to døgn igjen av COP17, stiger også temperaturen i overført betydning. Mye er åpent, men sikkert er det at Durban-toppmøtet, og enighetene man får eller ikke får til her, vil bli avgjørende for hva slags internasjonalt klimaregime vi får i åra som kommer – og for mulighetene våre for å i det hele tatt hindre en klimakatastrofe.

Ny, skremmende klimaforskning
For vår del begynte dagen i dag med en presentasjon fra det norske anerkjente Bjerkenessenteret. Klimaforskerne fra Bergen la fram nye funn om både konsekvensene av ukontrollerte klimaendringer, og hva som må til for å nå det internasjonale målet om å unngå farlige klimaendringer, og en oppvarming av kloden på over 2 grader. Scenarioene fra Bjerkenes beskrives som konservative, men gir likevel dramatiske konklusjoner. Fortsetter vi som i dag, vil vi passere 2 grader allerede i 2050, med alt det innebærer av dramatiske endringer over hele verden.

Skal vi ha gode sjanser for å holde temperaturøkningen under 2 grader, så er vi allerede lovlig seint ute med å snu utslippsvekst til utslippskutt. Og nettopp fordi vi allerede har fylt atmosfæren med så enorme mengder klimagasser, må vi ikke bare kvitte oss med de aller fleste klimagassutslipp innen ganske få tiår – vi må fra cirka 2070 klare å binde mer karbon enn vi slipper ut. Mer om rapporten fra Bjerkenessenteret kan du lese her.

Finansiering av klimadugnaden
Tilbake til selve forhandlingene i Durban. I norsk media får forhandlingene om etablering av et nytt, grønt klimafond mye oppmerksomhet. Ikke uten grunn heller: det er avgjørende viktig å skaffe til veie de midlene som trengs for å sørge for så vel utslippskutt som tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. I Durban handler det både om å få etablert fondet, og hvordan det skal fylles med penger.

En enighet om etablering synes innen rekkevidde. Mer uklart er det hvordan og når fondet skal fylles med penger (!). De rike, industrialiserte landene som har skapt klimaproblemet, er helt nødt til å bla opp betydelige summer over statsbudsjettene sine. Men fordi ikke mange rike land uten videre står klare med sjekkheftet, trenger vi også å ta i bruk såkalt innovative mekanismer for å mobilisere midler. Et slikt tiltak er en såkalt Robin Hood-skatt på de internasjonale finansmarkedene. Mer om den kan du lese her.

Kyoto-avtalens skjebnetime
I dag holdt Jens Stoltenberg, som en av ytterst få statsledere som har tatt turen til Durban, Norges hovedinnlegg. Det var dessverre en ganske forutsigbar og defensiv tale, hvor statsministeren unnlot å nevne en rekke avgjørende stridsspørsmål og tema som må løses i Durban. Et av de store slagene her står om skjebnen til Kyoto-avtalen, og her står heldigvis Norge på rett side. Den første forpliktelsesperioden av denne avtalen går ut ved utgangen av 2012, og nå gjelder det å få til en enighet om videreføring av denne avtalen med en ny periode.

Hva, spør du kanskje? Skal vi ikke lage en ny klimaavtale? Jo, det skal vi også. Men forhandlingene om en ny avtale, for å inkludere flere land i det internasjonale klimaregimet, kommer ikke til å bli ferdige i Durban. For å sikre at vi fortsatt har reguleringer av klimagassutslippene fra flest mulig rike land forbi 2012, trenger vi en ny periode med Kyoto – samtidig som vi snarest får forhandlet ferdig en ny avtale til å inkludere flere store utslippsland.

Mye kan sies om Kyoto-avtalen, men avtalen er viktig fordi den er juridisk bindende for landene som er med på den, og fordi den sikrer at de rike landene som har skapt klimaproblemet, går foran i å løse det. Vi kan ikke skrote den beste og eneste klimaavtalen vi har før vi har kommet opp med noe bedre, og vi må ta vare på de styrkene Kyoto-avtalen har også i fortsettelsen. Samtidig blir en forlengelse av Kyoto-avtalen lite verdt hvis den ikke også innebærer at rike land øker ambisjonene for utslippskutt i egne land.

Så langt har utviklingslandene lagt på bordet langt mer ambisiøse mål enn det rike land har, og de rike landenes mål er ikke i nærheten av det som trengs for å hindre at klimaendringene løper løpsk. Akkurat det sa dessverre Stoltenberg ingenting om i dag.

Hva slags avtale får vi?
Et annet av de store stridsspørsmålene i Durban-spurten, er mandatet for forhandlingene om den nye avtalen som skal komme i tilegg til Kyoto. Med andre ord: mye av føringene for hva slags avtale dette etter hvert blir, legges her og nå. Enkelte land tar til orde for at denne avtalen ikke skal gjelde for perioden fram mot 2020, men heller etter 2020. Det vil bety et enormt hvileskjær i klimapolitikken i hele 10 år – nok til å gjøre det praktisk talt umulig å løse klimakrisa.

Samtidig vil mange av de samme landene bygge et regime som ikke bygger på det klimaet krever av utslippskutt, og som ikke tar hensyn til hvem som bærer det historiske ansvaret for klimaproblemet. En god og mer utdypende forklaring på dette litt kompliserte temaet, finner du her.

Temperaturen i Durban stiger. Som alltid i klimaforhandlingene, er det god grunn til å være pessimist. Men pessimisme og svartsyn er for pyser. Det er for seint å være pessimist. Alle de gode forslagene som politikerne trenger å vedta, ligger på bordet. Nå er det klart for sluttspill i Durban, for å avgjøre om temperaturen skal fortsette å stige eller ikke.

Oppdatert: onsdag 24. mai 2017 15.33
ANNONSE