Bondestudentar – Eple


Publisert
Oppdatert 20.04.2023 11:04

Dette er eit meiningsinnlegg og gjev uttrykk for skribenten sine eigne meiningar.

Ikkje for det; eg veit kva eg skal skrive om, eg vil skrive om Olav H. Hauge. Olaven, som norsklærarinna mi alltid kalla han. Gartnaren. Eg veit berre ikkje kva eg skal skrive om han! Eg har ikkje plass til mykje, og så vil eg så gjerne finne det vesle utsnittet som gjer at dei som les utan å tenkje seg om spring og kjøper Dikt i samling eller googlar «Lauvhyttor og snøhus». Det er ikkje så lett, det.

Eg kunne skrive om stuttdikta hans, om katten, øksi og vintermorgonen; vermd av den gode draumen og klubben som hadde ulma over natti. Dei er så kloke og nette, desse små versa, glir umerkte inn i alle jubileums-, tunnelopnings- og syttande maitalar. Og så blir dei alltid dregne fram i skulen fordi ein slepp å konsentrere seg så lengje for å få ut essensen av og gle seg over diktet. Dei er det dei er.

Men desse er det så mange som brukar, så det ville kanskje vore betre viss eg skreiv om sonettane hans. Renessanseversemålet over alle; fjorten vers jambisk pentameter som han meistra like støtt som han la dei mogne epla sine i kasser og sette dei på kjølen. Seksten sonettar skreiv han, nokre av dei beste eg veit. Han løyste opp linenene og trekte dei i hop, slik franskmennene før han, og tok dei med på dei raraste reisene, slik som i diktet om gullhanen: «Og eg var longo død. Død i mitt skal/ og gol som gullhane i Miklagard».

Men det er vel ikkje von om å få skrive noko ordentleg om sonettane hans her, det blir for mykje og for tungt – eg lyt spara det til ein annan gong. Kanskje eg heller skulle skrive om dagbøkene; ein vesal, liten tekst som kunne heite «Dagbøkene hans Olav H. Hauge». Det kunne vore noko å tenkje på, dei er spesielle dokument, dagbøkene; eit heilt serskild innblikk i eit liv av oppturar og nedkomer. Frå han var femten skreiv han, frå 1924 til veka før han døydde i mai 1994. Det er sytti år, åttifire dagbokshefte.

Men korleis kan eg skrive noko godt om eit verk eg ikkje har lese anna enn stutte utdrag frå? Og kven går og blæs to og eit halvt tusen kroner på eit gigantisk dagbokverk berre fordi ein staur på ei vevside seier du skal? Det blir ikkje snakk om. Eg kunne sjølvsagt skrive noko meir personleg om forholdet mitt til han. Korleis eg gret då eg las opp «Kvardag» i ei framføring på vidaregåande, fordi det rører ved dei inste trådane i meg, dei eg aldri syner fram til nokon. Hauge spelar på desse trådane, dei er lyra hans. Eg kunne rite avsnitt etter avsnitt om kjensla av å lesa «Du var vinden» før eg fridde til ho eg elskar, fordi han fann dei orda eg hadde leitt etter sidan eg skjønte at det var ho og ingen andre. Eg kunne fortalt om den vesle brikka av plommeved eg har, frå den siste veden han hogg på Rossvoll. Eg bar ho i veska mi i over eit år, for å minne meg sjølv på at han står støtt før meg, med epla og dikta. No treng eg ikkje å minnast på det lengre, men plommeveden har eg behalde.

Likevel, det hadde vel berre vorte kjenslekaos og inntrykkslaust fjas for dei som skulle lesa. Eg er for sentimental, greier ikkje å skildre slikt utan at det blir grining, og desverre er det berre eg som gret. Nei, eg får skrive om noko meir fornuftig. Eple, ville Olaven sagt. Det er handfast og greitt, og så er det så fint å sjå korleis dei mognast utover hausten. Han har rett, eg ser det no. Lat meg skrive ein tekst om eple.