Hva betyr det lille røde passet?

Mitt navn er Yousef Shamari. Jeg har bodd her i Norge i nesten 14 år. I løpet av de 14 årene har jeg vært statsløs.

Den norske stat vil ikke gi familien min det lille røde passet, selv om jeg har bodd mesteparten av livet mitt i Norge. Jeg har to små søsken som er født her og som også blir nektet norsk statsborgerskap. I en krigssituasjon kan det oppstå mye følelsesmessig kaos, som tvinger familiens overhode til å gjøre det han må for å redde livet til familien sin. Dette er en menneskelig faktor som systemet ikke klarer å ta hensyn til.

Jeg ønsker ikke å klage, men å kunne dele min virkelighet med alle som liker å skape, og kanskje dele en lysere hverdag. Jeg har vært gjennom mye og ønsker å dele noen synspunkter, kanskje for å lette hjertet mitt, kanskje i håp om at noen som leser dette vil få det bedre.

Identitet
Ja, for hvem er jeg, og hvor er jeg fra? For å skape en identitet bruker jeg meg selv, jeg utforsker mine omgivelser gjennom sansene, og lærer å kjenne etter hvem jeg er og hva jeg gjør som individ. Jeg oppdager hvem jeg er og kjenner meg selv igjen når jeg hjelper andre mennesker, spesielt de som trenger en å snakke med. Jeg elsker å lytte, og vet at mange bærer på tunge ting som de ikke deler med andre. Jeg vet hvem jeg er når jeg jobber for min organisasjon og utvikler andres talenter, i håp om å gi hverandre mulighet til å stå på scenen og vise hvem vi er.

Følelser
I Norge blir man kalt for «følelsesmenneske» når man viser hva man føler. Er ikke følelser det viktigste som finnes for å ha en harmonisk psykisk helse? For meg er følelser den verdenen som forteller meg hvem jeg er, med en enorm intensitet. Uten skuespill, dans og fotografering hadde ikke jeg klart å uttrykke og vise mine følelser for andre individer. Disse «hobbyene» er en måte å gjøre hverdagen min mye lettere og roligere på. Skuespill har fått meg til å innse hvor smart jeg egentlig er, og hvor mye kjærlighet og varme jeg har i meg. Bilder for meg er ikke bare å vise hvordan jeg ser ut, men er med på å uttrykke mine følelser og bevare minner, slik at jeg kan se på dem senere i livet og huske hva jeg gjorde som ungdom. For jeg vil ikke glemme.

Når jeg fotograferer andre mennesker, er jeg mest opptatt av kontrastene og fargen, men når jeg derimot fotograferer i sort-hvitt, er jeg mest opptatt av å fange sjelen og følelsene i det øyeblikket.

Utdanning
Man skal ikke miste lysten til å lære. Da jeg fylte 15 år, døde farmor. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme. Jeg fikk ikke muligheten til å treffe henne, eller høre stemmen hennes på telefonen. Alle ønskene hun hadde om å treffe meg, gikk ikke helt som planlagt. Vi har jo ikke «det lille røde passet». Jeg innså at bilder, dans og skuespill var en metode å bli sterkere og få selvtilliten min tilbake på. Det krevde mye mot, men jeg prøvde hardt, og nå er jeg i en fase av livet mitt som er helt fantastisk. Jeg har kommet meg ut av «fengselet». Jeg fikk evnen til å lese mennesker som en bok. Er dette en gudsgave? Eller er det bare sjelen til bestemor som traff den rette magneten? Jeg tviler på at jeg kommer til å få svar på det.

Jeg har veldig lyst til å bli psykolog når jeg blir eldre. Jeg har kunnskapen og evnen til å hjelpe andre mennesker som har det vondt. Sorgen som befinner seg dypt inne, kan befris med en følelsesmessig prat og aktivitet. Jeg er en gutt som har empati. Jeg setter mine evner til tjeneste for å bringe glede til de som er i vanskelige situasjoner. Av og til lurer jeg på om det er vanlig at en ungdom på 17 kan speile eldre mennesker eller andre unge mennesker tilbake?

Norges framtid
Hvordan forholder jeg meg til omgivelsene mine den dag i dag, uten statsborgerskap?
Av og til vandrer jeg for meg selv ute på operahuset og tenker på livet. Hva betyr livet? For min del, omfatter jeg livet slikt. Å strekke ut hånden sin og kjempe for det du gjør, for det du vil og for den du er. Ved å strekke ut det lille, vil du få til noe til slutt. Ikke gi opp håpet om livet, livet handler om å streve seg gjennom situasjoner og hendelser. Lære noe nytt, bli glad på nye måter.

Som sagt, jeg klager ikke eller ser negativt på at jeg ikke har norsk statsborgerskap. Jeg har det helt fantastisk sammen med min familie og mine venner. Jeg gjør mitt beste for at omgivelsene mine skal se bra ut, og for å ha det fint med andre også. Uten min familie og venner hadde jeg ikke klart å håndtere mine følelser og løse opp i problemer slik jeg gjør.

Jeg har en venninne, en halvsøster. Nadine Rose Alvarez Richani heter hun. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er i henne. Hun får meg til å føle meg som en del av verden og får meg til å vite at jeg har en framtid, og at vi sammen er med på å skape Norges framtid. Dette får meg til å føle meg lettet og glad. Jeg skal aldri se bort fra mine fantastiske venner, som er med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

September – valgmåneden
I år vil ungdommene for første gang få muligheten til å være med på kommunevalget, som går ut på hvilket parti som skal være med og bestemme i de forskjellige kommunene de neste fire årene. Uansett kjønn, rase eller seksualitet, bidrar man med sin stemme og utgjør Norges framskritt og framtid sammen. Vi mennesker er unike uansett hva.

22.07.11 er en dato Norge aldri vil glemme. For det var denne dagen som rammet oss med sorg, savn og ubeskrivelig terror. Der vi forstår at samhold og fellesskap er løsningen til en sterkere nasjon.

Jeg som har bodd mesteparten av livet mitt i Norge, syns det er veldig trist å ikke få være med å stemme sammen med alle de andre unge, talentfulle og unike menneskene. Det høres kanskje ikke så ille ut å ikke få være med å stemme i et valg, men for meg er det veldig trist å tenke på at jeg ikke har samme rettigheter som andre ungdommer på min alder, som har bodd her like lenge som meg. Jeg er lei av å stå på sidelinja, nå har jeg også lyst til å være med på å utgjøre Norges framtid!

Håp finnes
Når jeg tenker grundig gjennom ting, må jeg innrømme at jeg også kjenner og bærer sorgen. Dypt inne i hjertet mitt, det skjærer for hver gang jeg snakker eller tenker på at jeg ikke har fått muligheten til å utforske verden. Jeg har begge deler. Følelsen av både sorg og glede.

Men én tanke kan skade helsen min. Jeg er veldig opptatt av fattigdom og folk som lever i krigsrammede områder, lignende de historiene vi hører fra ungdom som overlevde på Utøya. Jeg har hørt historiene av dem som har sett de ekstreme bildene av krig. Mye som ikke kan viderefortelles, bilder jeg selv aldri har erfart. Alle som jeg har pratet med om temaet «fattigdom» sier at de har forandret både personlighet og livsstil etter å ha blitt konfrontert med mennesker i ekstrem nød når de har vært på reise. Jeg skulle bare ønsket jeg selv fikk den muligheten.

For at jeg skal kunne sette mine evner og kunnskaper ned i andres situasjoner, må jeg oppleve og se det for å forstå det. Eller man kan lytte. Eller lese denne artikkelen.

Som sagt, jeg klager ikke, men jeg vil si til andre at håp finnes, bare ikke gi opp helt ennå. Kjenn etter hva som gjør deg virkelig glad, og gjør det! Hver dag går jeg til postkassa, i håp om å finne «mitt eget lille røde (inn)pass».