«Språket er Kjærstein si sterkaste side i denne debuten,» skriv vår meldar.

Heidi Berakvam
Publisert

I ei einsam leilegheit i Kyoto ringer det på døra, men utanfor ventar berre den kalde vinternatta. Til å byrja med kryp det ei uhygge oppover ryggrada i forteljinga om denne angstfylte engelsklæraren. Ho har ein fæl kollega som snakkar om å slå damer i lunsjen, ho har valdeleg sex med Ayame, og kvinna som budde i leilegheita før ho døydde like ved fotenden av senga ho nå søv i. Og viss du har sett berre éin skrekkfilm, veit du at det aldri kjem noko positivt av dette.

Isolert på andre sida av jorda

Eg-et i debutromanen til Ingvill Kjærstein er ei norsk kvinne i dei tidlege tjueåra frå Sykkylven i Sunnmøre, som dei siste åra har arbeidd som engelsklærar i Japan. Sjølv har Kjærstein, som er frå Sykkylven, ein master i japansk og har budd i Osaka som ung, norsk kvinne. Det er ikkje vanskeleg å sjå kor ho har henta inspirasjonen.

Austvestpassajen

Forfattar: Ingvill Kjærstein

Forlag: Samlaget

Målform: Nynorsk

Sidetal: 191

 

Det har gjort noko med sinnstilstanden å vera så isolert på den andre sida av jorda i så lang tid. Ho vil aldri passa heilt inn i kulturen på grunn av utsjånaden. Folk blir overraska over kor god uttale ho har, og ho kommenterer stadig dei lange blikka ho får, lik eit eksotisk dyr i zoologisk hage.

Merkar ho ironien når ho som støypt observerer sumpbeveren (ein bever med gnagartenner og rottehale)? «Det var som eit fantasidyr blanda av ein drøss ulike artar, og no stod det der og prøvde å få meg til å tru at det var ekte.»

Likevel er ho ikkje heilt norsk lenger heller. Ho står på utsida av to kulturar og må tola irriterande spørsmål frå begge kantar.

Men irriterande blir fort nøkkelordet hjå hovudpersonen òg. Det er noko bittert og ei misnøye over tilstanden ho er i. Den klagande tona, over alle som ser og spør og masar, blir gamal og plagsom. I samspel med den eksentriske nabokona eller den nye flørten Jun blir det negative synet på tilværet særleg tydeleg. Og det seier litt om sinnstilstanden ho er i når ho stadig søker den dominerande sexpartnaren Ayame og kor tilfreds ho er med blåmerka i etterkant.

Mislukka horror

Etter ei halv bok har òg uhygga mista krafta. Kor ber alt dette hen? Romanen er sprekkfull av mindre ubehaglegheiter før det store jordskjelvet og den påfølgjande Fukushima-ulukka rammar landet. Opplevinga blir tilsynelatande skilsetjande for ho. Ho sit fastklistra til TV-en og gløymer å eta. I ettertid kjennest det ut som ho går på sjøbein og vaknar av innbilte skjelv.

Men det heile verkar som eit litt mislukka forsøk på psykisk horror som stagnerer på ei mild uhygge. Redselen til eg-et gir aldri heilt slepp, men det er ikkje lenger det som driv lesinga vidare. Det berre prikkar deg litt på skuldra medan du blir oppslukt av den frie ordstraumen.

Språket er Kjærstein si sterkaste side i denne debuten. Ho drar lesaren inn i ein stream of consciousness som får sidene til å fly. Lekande lett dansar ho frå den eine tanken til den andre. Ho skapar levande landskapsbilde, ofte iblanda god vestlandshumor. «Ferja opna kjeften». Verre treng det ikkje vera.

Det er tydeleg at angst og tilhøyrsle er tema for romanen. Det ein sit igjen med er derimot ein sterk opning med  «kvalmande vakre» skildringar, men som silar ut i ein tam debut. Boka er raskt lest, men blir nok like raskt gløymd att for min del.