Etter eitt år med religionsvitskap tar Erlend nå sumarferie frå ein allmektig gud.
mm

I det gamle Hellas fanst ei eik der dei kyndige kunne tyde Zevs’ eiga vilje ved å lyde til susen i lauvet. Dei mystiske etruskarane, som hadde eit språk som forskarane enno ikkje har greidd å tyde, kunne lesa framtida ut av innvollane til dyr og fuglane si ferd over himmelen. Dette var ein skikk som romarane adopterte. Sjølv er eg mykje dårlegare på å spå, serleg om framtida, men la oss likevel seia at det var jarteikn i kaffigruten min som tidleg i mai overtydde meg: Snart er det sumar. Det har vore ein langdryg vinter og temmeleg halstarrig vår, men akkurat dette var eg likevel aldri i tvil om.

I går fekk eg endeleg stadfestinga. Klokka tri, seks timar etter at eg kom dit, spaserte eg ut av universitetet og inn i den tri månader lange sumarferien som eg ikkje eigentleg fortener, men som ingen guddom i verda kan nekte meg. Det er nesten freistande å seia som den mest nådelause av religionsteoretikarane, den ikkje ukjende Marx, som igjen siterte den greske heroen Prometheus: “I hate all the gods, for they do not reckognize man’s self-consiousness as the highest divinity.”

Heile dette året har eg høyrd snakk om religionar og religionsteori, fordi eg frivillig valde religionsvitskap som supplement til mine to år med nordisk språk og litteratur i ein obskur såkalla bachelorgrad, ein “bachelor i bambus”, som eg personleg har døypt det. Vel, det har vore interessant, men eg takkar det som kan krype å gå av gudar for at det endeleg er over.

Til takkseiinga vil eg føye det atterhaldet som romarane gjorde: “Si deos, si dea”, “om du er ein gud eller ei gudinne”. For deira del galdt det å gardere seg mot at ukjende guddomar kunne vera til stades, for min del vil orda røme ein tvil om kor vidt nokon guddom i det heile finst. Før var eg truande til litt av kvart, men alt det merkelege eg det siste året har fått høyre at menneske opp gjennom tidene har trudd, har førd meg nærare den definisjonen av religion som den nest mest fiendtlege teoretikaren lanserte, ingen ringare enn Freud: “Religion would thus be the universal obsessional neurosis of humanity.” Eller kva skal ein seia om primitive menneske som lét vera å redde ein druknande medborgar, fordi dei frykta at elva eller sjøen ville hemne seg over dei om dei rana til seg det som rettmessig høyrde elva eller sjøen til? Problemet med Freud er diverre at han var så fantasifull, så glad i å konstruere og fortelja historier, at ein knapt nok kan rekne han som vitskapsmann i dag. Han var snarare ein kunstnar, og kven tek vel kunstnarar på alvor?

Forresten er det urimeleg å kritisere menneske for å ha vorte fødde for tidleg. Det er fyrst i vår tid at vitskapen gjev saliggjerande forklåringar av verda vi lever i, og det er eigentleg vanskeleg for oss å førestille oss korleis tidlege menneske måtte basere alt dei gjorde utelukkande på sine personlege observasjonar og resonnement. Dei hadde ingen bøker, kanskje i beste fall eit nedervd mytisk materiale å basere seg på.

Ein av klassikarane i religionsvitskapen, som spøkefullt har vorte kalla “armlensantropolog” fordi han aldri gjorde feltarbeid, var briten Edward Burnett Tylor. Til liks med den noko seinare Freud, unnsåg han seg aldri for litt vågal, kvasivitskapeleg introspeksjon, som han bruka som utgangspunkt for ei reise rett inn i urtida: Menneska den gongen, meinte Tylor, måtte ha stilt seg to fundamentale spørsmål: Kva var skilnaden på ein levande og ein avliden kropp, og kva eller kven var dei menneska som kom til syne i nattlege draumar?

“Looking at these two groups of phenomena, the ancient savage philosopher made the first step by the obvious inference that every man has two things belonging to him, namely a life and a phantom.” Eller med andre ord: Mennesket ber i seg ei sjel eller ei form for spirituelt prinsipp, og frå dette er vegen kort til å postulere at skapningar må finnast som einast er spirituelle, og at slike former for eksistens kan ta bustad i naturen, i tre og steinar. Av dette fekk vi det fyrste av animisme, og sidan Tylor var samtidig med sjølvaste Darwin, trudde han naturlegvis på evolusjon òg på dette området: Fyrst animisme, deretter religion, og så i dag inn i vitskapens tidsalder, der gudar og overtru blir erstatta av kjølig rasjonalitet.

Høyrdest ikkje dét plausibelt ut? Vel, det ser jo ikkje nettopp ut som religionen er på defensiven i dag, snarare tvert imot. Av fagfolk har Tylor for lengst vorte avskriven, og det same gjeld dei tallause andre religionsteoretikarar som har fyld det lange tidsromet mellom Tylor og vår eiga samtid. Det finst ingen einerådande teori om kva religion eigentleg er, enn seia korleis fenomenet oppstå. “The truth is out there”, heiter det i X-files, og i religionsvitskapen er vel dette endå sannare enn elles: Så langt ute er sanninga at dei neppe kjem til å finne henne.

Jamvel eg, som av omsyn til vitskapen dette siste året har måtta opptre som såkalla “metodologisk agnostikar”, kjem sikkert til å gjenoppta kontakten med guden min når ferien er over og eg igjen får bruk for han. Men enn så lenge får han finne seg andre tilbedarar. Så vonar eg at heller ikkje du, kjære lesar, trur at gud er allmektig og har skapa heile universet, men at han likevel skal sitja i himmelen utan anna å gjera enn å rive seg i håret om akkurat du, av over seks milliardar menneske, drikk for mykje vin eller dansar eller kler deg usømeleg i ferien. Om Gud mot all formodning skulle ha ein så pedantisk byråkratnatur at han bryr seg om bagatellane i det menneskelege tilveret, så får vi i det minste tru at jamvel han tek ferie på akkurat denne tida, eller kanskje er i streik. God sumar!

Oppdatert: fredag 26. januar 2018 20.51

LES OGSÅ

ANNONSE