Ein klokare mann vender heim

Are Kalvø
Publisert
Oppdatert 24.05.2017 15:05

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

Det var to flotte dagar i Stockholm. Det regna nesten heile tida, det skal seiast. Likevel gjer denne byen noko med deg. Ikkje berre byen. Landet. Folket. Mentaliteten. Svensken. Det å vere ute. Der ute. Og puste.

Det er vanskelig å sette ord på kva det er.

Så la meg prøve.

Det er noko med det svenske. Noko med at Sverige er ein del av verden. Svenskane vågar. Tek steget. Dei tenker stort. Dei tenker mørkt. Og dei snakkar om livet. Havet. Kjærleiken. Kunsten. Døden. Dei er svenske.

Når ein kjem tilbake til vesle Norge etter to slike dagar i eit anna land, så merkar ein med ein gong det tyngande ved Norge. Kor lite alt kjennest. Puslete. Latterlig. Det er flautt å komme heim etter å ha opplevd verda der ute.

Det kjennest knugande. Klaustrofobisk.

Ved første augekast kan det vere mykje i Norge som liknar på Sverige. Det regnar og snøar for mykje. Det er for kaldt. Det er svenskar overalt.

Men om ein ser betre etter, så ser ein skilnadene. Ikkje eingong svenskane er like bra i Norge. Dei er ikkje like frie. Noko held dei nede. Ei jante-and som gjer at dei ikkje tør vere seg sjølve. Svenskane i Norge snakkar lågt, dei svorskar, dei spør høflig om du skal ha noko meir å drikke.

Ikkje slik i Sverige! Der står dei på borda! Der ropar dei! Og dansar! Der snakka svenskane om livet! Og kunsten!

Bellman!

Kungen!

Og der brukar dei språket sitt, svenskane, i all sin rikdom.

Snubbe, seier dei. Dammsugarpåsar. Sossarna. Snabbstubbe. Stubbsnabbe. Knäppknubbkavaj. Julklapp. Snabbsill. Knallgås. Det är ju fan knallgås, Sture!

Slikt kan folk finne på å seie der borte.

Ikkje spør meg kva det betyr. Det er ikkje viktig. Det viktige er krafta i orda. Oppdrifta.

Knallgås!

Når sa nokon sist noko slikt i Norge?

Ingen seier slikt i Norge. Her får ein ikkje lov. Her passar folk på. Her blir du halden nede.

Bellman!

Ein ser det så godt etter nokre dagar ute. For kva snakka folk om, her i «gamlelandet» då eg kom tilbake etter nokre svimlande dagar i Stockholm, Skandinavias Tokyo? Etter nokre dagar med snabbstubbar og knallgås og samtalar om livet og kunsten og kungen og schlagers? Kva snakka folk om her?

Jo, mellom anna om ein norsk veterinær som var kjendis i England ein gong og som har flytta heim, og no har ho gitt ein stort intervju der ho seier at Norge er smått og trangt og halvkommunistisk og jantete.

Det snakkar norske kjendisar om. Jantelova. Norge.

Åh! Det er så provinsielt. Svenske kjendisar er ikkje slik. Viss dei reiser ut, så tek dei for seg: Forsyner seg av verda, får kriser, går i kjellaren, misbrukar kokain og alkohol og ektemakar. Dei tek plastiske operasjonar, går til grunne og kjem tilbake. Og når dei kjem heim, då sutrar dei ikkje. Nei, då er dei større enn livet! Dei har kraft! Dei har drift! Dei snakkar ut om levd liv og feirar midtsommar og et kreps og drikk sprit og hoppar rundt ein trekjepp med blomster i håret. Dei lever! Og så går dei på krogen og syng! Og løftar sine krus mot himmelen og ropar: «Fan, Sture, jag vill ha knallgås!»

Og så får dei knallgås. Det er det med Sverige.

Eg hadde lyst til å seie noko om dette, sette ting på plass, få folk i Norge til å forstå at det er ei verd der ute. Så eg bestemte meg for å ringe ein stor norsk tv-kanal, eller ei stor avis, og seie: Eg vil snakke ut om korleis eg opplever dette «landet» etter nokre dagar ute.

Ikkje at eg trudde at eg ville få lov til det, sjølvsagt. For her er det ikkje lov å vere kritisk. Her blir ein knebla og sylta og luta viss ein prøver å seie noko anna enn det offentlig godkjende. Her er alle enige, unntatt dei som ikkje er det, og dei er landssvikarar eller rasistar eller voldsforherligarar eller avvikarar eller…

Bellman!

Kva faen, tenkte eg. Slik svenskar tenker. Kva faen, eg ringer likevel. Eg ringde ei stor avis og ein stor tv-kanal.

Berre kom, sa avisa. Dette vil vi gjerne høyre meir om.

Absolutt, sa tv-kanalen. Dette vil vi gjerne høyre meir om.

Oopps.

Denne artikkel stod først på trykk i Aftenposten 10. desember.