Det er lett å riste oppgitt på hodet over måten klimaforhandlingene er lagt opp og ser ut. Men det finnes ingen alternativer.

Det var særlig etter fjorårets København-toppmøte at de skeptiske røstene ble høyere og flere. Hva er det for håpløst drømmeri å tro at nærmere 200 land kan, gjennom debatt fram til alle er enige, gi verden den klimaavtalen vi trenger? Og hvorfor skal viktige toppmøter bli en boltreplass for alskens isbjørn-utkedde rabulister?

Cancun-toppmøtet har så langt vært preget av forsiktig optimisme og konstruktivitet. Likevel vedvarer kritikken fra enkelte, som mener at klimaforhandlingene bør flyttes ut av FN-systemet og over i mer ”effektive” fora, som for eksempel G8 eller G20. Hvis målet simpelthen er å bli enige, uten at hva man blir enige om egentlig er så viktig, kan det godt hende det vil være lurt. Vekk med brysomme øystater og hardt prøvede afrikanske land. Men målet med klimaforhandlingene er jo å hindre farlige klimaendringer! Stenger man ute de fattigste landene, stenger man også ute de landene som i størst grad rammes av klimaendringene. Det er i stor grad også disse landene som er de aller mest progressive i forhandlingene.

I København var det nettopp en slik prosess man forsøkte seg på, da en handfull land snekret sammen den såkalte København-avtalen på bakrommet. Resultatet ble et dokument som knapt er verdt papiret det er skrevet på. Å flytte forhandlingene ut av FN og overlate dem til de verste forurenserne, er en sikker oppskrift på å la klimakrisa løpe løpsk.

Så hva med alle disse utgruppene av utkledde, støyende aktivister? Bør ikke disse slutte å reise verden rundt for å forstyrre klimatoppene med sirkuset sitt? Igjen, hvis målet med forhandlingene faktisk er å få til en best mulig avtale, så må svaret være et rungende ja til et sterkt og aktivt sivilt samfunn tilstede. Organisasjonene som er tilstede gjennom både lobbyisme og aksjonisme sitter på enorm kompetanse på de ulike feltene det forhandles om. Samtidig kan vi formidle også ut til resten av verden utenfor COP(!)-bobla av forkortelser og stammespråk hva disse forhandlingene faktisk dreier seg om, og gjennom det engasjere flere. Begge disse faktorene er helt avgjørende for å bygge opp det presset som skal til for at forhandlingene skal lykkes.

All erfaring tyder jo på at verdens ledere ikke evner å fikse biffen selv. I tillegg har organisasjonene en helt avgjørende funksjon i å gjøre forhandlingene mer demokratiske. En rekke utviklingsland møter her med delegasjoner en brøkdel av størrelsen til rike lands delegasjoner. Det gir de dårligere mulighet til å ta opp kampen for egne interesser. Organisasjonene kan gjennom kompetanse og aktivisme bidra til å jevne ut spillefeltet og gi en sjanse til landene som rammes hardest av klimaendringer de ikke selv har skapt.

Det finnes ingen alternativer; en FN-styrt, demokratisk prosess, med sivilt samfunn tett på, gir oss til syvende og sist de beste sjansene til å løse klimaproblemet. Og hvis vi skulle mislykkes, skal vi hvertfall ha gjort det sammen, alle land og alle folk.

Oppdatert: onsdag 24. mai 2017 15.28

LES OGSÅ

Kommentarar

ANNONSE