Obligatorisk optimisme
Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.
Obliga- torisk optim- isme
”Optimist, jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist.”
Jeg burde hatt den gamle Jahn Teigen-låta med på iPoden før jeg drar på klimaforhandlinger. For klimaforhandlinger er en grunnleggende deprimerende affære. Hvorfor i all verden må det ta så lang tid å bli enige om den rettferdige, ambisiøse og bindende klimaavtalen som verden trenger?
Samtidig er det faktisk grunn til optimisme så langt i Cancun. Forhandlingsklimaet er godt. Ikke bare fordi det er 25 grader ute, men fordi de fleste parter er langt mer konstruktive enn de var i København. I dag mandag kom nyheten om at Kina åpner for å gjøre sine klimamål bindende, og ryktet går om at flere land akter å legge fram nye, skjerpede utslippsmål.
Det er også helt nødvendig. De utslippsmålene som en rekke land har rapportert inn etter fjorårets København-toppmøte setter verden på en kurs for dramatiske klimaendringer, og en oppvarming langt høyere enn 2 grader. Det er snakk om et ”gigatonn-gap” mellom det som så langt ligger på bordet, og det som klimaet krever. Gapet er på om lag 9 gigatonn CO2, eller like stort som Kina og Russlands utslipp til sammen. I Cancun er man nær enighet om å nedfelle disse elendige målene i rammeverket for en ny avtale. Da må man samtidig slå tydelig fast at målene er altfor svake, og må skjerpes kraftig før de hogges i stein. Her er det rike land som har hovedansvaret.
Rike land har også ansvaret for å sikre en videreføring av Kyoto-avtalen, det eneste bindende verktøyet vi har for å sikre at rike land faktisk tar hovedansvaret i å løse et problem de har skapt. Japan har flagget sterk motstand mot sin egen ektefødte klimaavtale, men heldigvis står utviklingslandene støtt på kravet om en ny forpliktelsesperiode i Kyoto-avtalen.
I løpet av natt til tirsdag vil de siste tekstforslagene komme på bordet i forhandlingene. Tirsdag overtar ministrene stafettpinnen fra byråkratene, og det blir deres jobb å føre forhandlingene i havn.
”Blir dere hørt?” spurte en journalist meg i dag. Miljøbevegelsen, og ungdom spesielt, gjør vårt beste for å bli hørt. Men vi vil mer jo mer enn å bli hørt: Vi vil ha gjennomslag! Den klimaavtalen som verden trenger, kan verdens ledere også sette oss på kurs mot her i Cancun. De problemer mennesker har skapt, kan mennesker også løse. Med den vissheten, er optimisme obligatorisk.
