Bokmelding: Trist tiger – Tankevekkande om overgrep mot barn

Populærkulturen fløymer regelrett over av kulturuttrykk som forsøkjer å svare på dette. Ofte ved å plassere valdsutøvaren i sentrum, som i American Psycho. Dette interesserer oss fordi det synest å hefte noko uforklarleg ved gjerningspersonen. Vi kan ikkje fatte og begripe korleis eit menneske kan utøve ekstrem vald mot uskuldige offer.

Det er også utgangspunktet for Trist tiger av franske Neige Sinno. Den prisvinnande boka, som har fått mykje merksemd i Frankrike, er på eine sida ei skildring av ein oppvekst øydelagt og for alltid overskygga av seksuelle overgrep. På andre sida er det ei drøfting av vondskap, offerrolla, og vår endelause interesse for overgriparen, analysert gjennom litterære klassikarar som Lolita (1955) av Vladimir Nabokov.

Fascinasjonen for det forferdelege

Sjølv meiner Sinno det ville vore meir interessant å lese boka til overgriparen, hennar stefar, som tilstod og vart dømd til ni års fengsel. Også for forfattaren er det ganske enkelt ufatteleg at eit menneske kan utføre seksuelle overgrep mot ei ung jente, igjen og igjen – utan å bry seg med å låse døra eingong.

Offeret i slike situasjonar vekkjer sjeldan den same fascinasjonen.

Det grenselause og uskjønelege ved handlinga har opphav i gjerningspersonen, ikkje offeret.

Mystikken og fascinasjonen, som motiverer ein heil industri av true crime, er derfor reservert til gjerningspersonen.

Banalitet eller kompleksitet?

Det er nærliggande å spørje om det faktisk ville vore meir interessant å lese boka til overgriparen. Vi tenkjer gjerne at forferdelege handlingar har opphav i forferdelege menneske, at det uforklarlege ved overgrepet er eit trekk ved overgriparen.

Filosofen Hannah Arendt, som dekte rettssaka mot Adolf Eichmann – arkitekten bak jødeutryddinga i Europa – meinte det motsette var tilfelle. Hennar berømte tese om «vondskapens banalitet» går ut på at radikalt vonde handlingar nettopp ikkje føreset radikalt vonde individ, men tvert imot kan utførast av menneske med så banale motiv som lojalitet og karriereomsyn. Vi ser føre oss at radikal vondskap føreset refleksjon på høgt nivå, men vondskap er i sitt vesen blotta for slik djupn – han er i staden temmeleg overflatisk.

Tenking, som for Arendt inneber å belyse noko frå alle sider og ulike perspektiv, inneber alltid mangesidig kompleksitet, men det er nettopp denne evna til å inkorporere andre perspektiv som manglar hos gjerningspersonen. Eichmann var på ingen måte dum, men heller ikkje spesielt intelligent. Han var eit relativt ordinært menneske som ville hevde seg i eit vondskapsfullt system, og heilt ute av stand til å førestille seg saka frå eit jødisk perspektiv.

Individ og heilskap

Å ordne både holocaust og seksualbrotsverk som tilfelle av vondskap reiser ein del spørsmål. Kva har desse fenomena felles, og er det ikkje svært vesentlege skilnadar her? For Sinno var det like fullt «[b]øker om konsentrasjonsleirenes, apartheids og slaveriets verden [som] gjorde det mulig for meg å nærme meg den ekstreme ondskapens problem». Mykje går sjølvsagt tapt når seksuelt misbruk blir jamstilt med holocaust, og det ho opplevde kan ikkje eigentleg samanliknast med brotsverk mot menneskeslekta, ifølgje Sinno.

Slik eg ser det, er hovudskilnaden at det uforklarlege og radikale ved holocaust (med nokre unntak) ikkje kan sporast tilbake til den enkelte gjerningsperson sin patologi, for det vesentlege er dei sosiale og teknologiske strukturane den enkelte inngår i. Nazismens ugjerningar var i stor grad systemiske, den radikale vondskapen primært eit trekk ved institusjonane og strukturane.

Når det er sagt, er det framleis tilfelle at vondskap som fenomen omfattar både distanserte drap der gjerningspersonen aldri må sjå offeret inn i auga, og det psykisk og fysisk svært nære. Etnisk reinsking i Bosnia og folkemordet i Rwanda illustrerer at radikalt vonde handlingar ikkje føreset distanse mellom gjerningsperson og offer. Det same gjer Trist tiger.

Blant dei mest tankevekkande passasjane i boka er Sinno sin diskusjon av stereotypen om at folk som har utført overgrep mot barn nødvendigvis er tidlegare offer.

Dette gjeld ikkje meir enn om lag 20 prosent, berre litt høgare enn befolkninga elles, og «verken en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å bli overgriper selv».

Kven er så desse overgriparane? I politikken legg ein typisk anten vekt på sosiale faktorar som fattigdom og sosial naud, eller på kulturelle faktorar og landsbakgrunn for å forklare kriminalitet. Men som Sinno påpeiker, «studier av barnemisbrukere viser at det ikke finnes noen typisk profil, bortsett fra at de i de aller fleste tilfeller er hankjønn. De kommer fra alle samfunnslag, fra alle aldersgrupper og fra alle land».

Dette ser ut til å diskvalifisere mange strukturelle forklaringar på vondskapen ho sjølv opplevde.

Offer eller gjerningsperson?

No har det seg likevel slik at overgriparen til Sinno truleg var offer for misbruk som barn, og framsette skuldingar mot prestar i kyrkja han brukte mykje tid i som ung. Sinno oppfattar skildringane han gir av dette som truverdige. Samstundes er det ingenting som står i vegen for å vere offer og gjerningsperson på same tid. Israel sin framferd i Palestina i dag viser dette med all mogleg tydelegheit. Ingen har større vanskar med å innsjå at det sjølv har inntatt rolla som gjerningsperson, enn det historiske offeret.

Ifølgje Sinno er tabuet i vår kultur ikkje så mykje overgrepet i seg sjølv, som det å «snakke om det, å se det for seg, analysere det.» Vi vil gjerne sjå overgrepet portrettert og estetisert i langdryge TV-program og filmar. Men vi vil nødig dvele ved verken handlinga eller offeret.

I boka Aftermath tar filosofen Susan Brison utgangspunkt i ein sjølvopplevd overfallsvaldtekt og påfølgande drapsforsøk. Ho spekulerer i årsakene til at så mange av hennar nære relasjonar, som hadde høyrd om hendinga, var fullstendig tause i månadane etter. Det kom ingen flaum av brev, meldingar, trøyst og støtte. Brison spekulerer i om dette har å gjere med at vi nødig vil akseptere at noko slikt kunne skjedd med oss sjølv, at vi alle er sårbare, at vår tillit til verda og andre menneske når som helst kan rivast vekk. Langt enklare er det å innbille seg at offeret på ein eller annan måte var medskuldig: litt for lett kledd, ute på feil tid. Ved å legge berre litt av skulda hos offeret, blir også valdshandlinga noko som aldri kunne hendt oss, som dermed har ryggen fri.

Noko liknande blir vi vitne til i Trist tiger, der overgriparen insisterer på å seksuelt «tilfredsstille» barnet, slik at ho blir gjort medskuldig i hans og samfunnets auge. Dette «orgasmens røykslør» var meint å rettferdiggjere ugjerningane ved å danne eit skjebnefellesskap mellom offer og overgripar.

«Hvordan overgå det onde med det myke og ikke med ny ondskap?» spør Sinno, og held fram: «hvordan sørger vi for at dette myke interesserer oss, fascinerer oss like mye som den mørke siden?» For vi er utvilsamt mest interesserte i den som står bak det forferdelege. Mest av alt vil vi vite kvifor overgriparar finst, og kva som driv dei. Men denne interessa synest forankra i ei misforståing, der det uforståelege ved gjerningspersonen blir mistolka som djupn.

Dersom vondskap er eit overflatefenomen, noko som oppstår i fråværet av heller enn som resultat av djup tenking, bør vi vere vel så interesserte i det mjuke.

Vi bør vilje lese Neige Sinno heller enn overgriparen. For kanskje er det først og fremst banalitet som skjuler seg i mørket.

Trist tiger er ei svært leseverdig bok. Sinno Neige har ei sjeldan evne til å formidle kompleksitet og nyansar på liten plass. Boka konfronterer lesaren med grunnleggande spørsmål om vondskap, overgrep, barndom, og traume. Sjølv om språket glir lett, er dette inga enkel bok å lese. Ho utforskar det mange av oss gjerne vil sjå tv-seriar om, men ikkje eigentleg vil forhalde oss til. Det er ein impulsen vi bør motstå, for denne boka er i høgste grad verd tida.

Terningkast: 5