Ungt engasjement

Det er ingen hemmelighet at vi unge er kjent for å ”ikke bry oss”. Vi lever i vår egen boble, adskilt fra virkeligheten og fortapt i en verden av likegyldighet og fjolleri. Vi er kjent for latskap og dagdriveri; vi er kjent for å ikke se lengre enn til tuppen på våre egne hunter-støvler, og for rett og slett å gi blanke i alt som skjer i samfunnet rundt oss med mindre det handler om reality-kjendiser, dataspill eller annen moderne populærkultur.

 Jeg tror denne forestillingen om likegyldighet hos ungdom er like inngrodd hos ungdommen selv som hos våre foreldre. Fordi vi unge har blitt så vant til tanken på at vi ikke er ment til å engasjere oss, har vi vent oss til å oppfatte oss selv som passive samfunnsborgere uten noe som helst behov for noen som helst kunnskap om hvordan verden fungerer utenfor Facebook. Vi ser oss selv som uengasjerte, og vi betrakter politikk og samfunnsforhold som noe som ikke angår oss.

Det hverken vi gamle eller dere unge helt har skjønt, er at politikk angår ungdom i aller høyeste grad. Politiske spørsmål berører oss hele tiden, hver eneste dag, og store deler av vår hverdag er et resultat av politiske drakamper og politiske seiere. Vi vasser til nesa i politikk, vi bare vet det ikke selv. Vi vet ikke at når vi klager til norsklæreren om nynorsk, så engasjerer vi oss i politikk. Vi vet ikke at idrettshallen vi trener i flere ganger i uka, er et resultat av politikk. Mange av oss vet ikke engang at lekser, kantinemat på skolen, KRLE og aldersgrense på solarium er politikk.

Likevel er jo dette saker som ungdommer flest forholdsvis sterke meninger om.

 Selv om vi kanskje ikke er klar over det selv, engasjerer vi oss jo – bare ikke på den klassiske måten gjennom organisasjoner og offentlig debatt. Men vi bryr oss, og vi har meninger som fortjener å bli hørt. Spørsmålet er om vet hvordan vi skal få gjennomslag for disse meningene, og bruke dem til å påvirke omgivelser på best mulig måte.

Religionsfaget har fått mye oppmerksomhet i det siste. Det politikerne tydeligvis ikke forstår, er at skolebarn ikke trenger å lulles inn i den ene spekulative trosforestillingen etter den andre. Ja, vi skal ha religionsundervisning på skolen – men det vi trenger er å lære hvordan det reelle samfunnet fungerer i praksis. Er ikke nazisme, konservatisme og kommunisme enda viktigere å lære om enn islam, kristendom og jødedom? Alle disse seks eksemplene er ideologier, men de religiøse ideologiene får uforholdsmessig mye plass på timeplanen sammenlignet med de politiske. Og tross alt: I år 2013, er det ikke de politiske ideologiene som burde være mest relevante?

Joda, i løpet av 7 år på barneskolen har vi lært litt om ytringsfrihet, men vi vet ikke hvordan og hvorfor vi skal bruke den. Vi har lært litt om organisasjonsfrihet, men når vi går ut av 7. klasse har vi intet grunnlag for å velge hvilken organisasjon som passer oss. Vi har nok lært navnet på statsministeren, men vi har svært lite kunnskap om hva vedkommende egentlig står for.

Hva skal vi gjøre for å få opplyste ungdommer med et engasjement som blir tatt bli alvor? Mer politikk i skolen tror jeg er et viktig steg på veien mot mer åpenlys samfunnsdeltakelse blant unge. I tillegg vil mer oppmerksomhet til ungdomsorganisasjonene, mer vekt på elevrådsarbeid og stemmerett for 16-åringer bidra til dette.

På papiret har ungdommen kanskje makt. Det finnes i hvert fall kanaler som gjør at våre meninger blir hørt og eventuelt fulgt opp – dersom det passer for de middelaldrende. Interessene våre kan når som helst bli overkjørt, så lenge vi ikke har stemmerett. Makt eller avmakt, uansett vet ikke majoriteten av de unge hvordan de skal bruke de kanalene som finnes. Dermed blir innflytelsen et gode som bare en liten elite blant ungdommer får benytte seg av.  Er det virkelig sånn vi vil ha det i et demokrati? Ja, vi er mindreårige – men betyr det at ikke alle skal med?

Til slutt vil jeg ta med et eksempel på vellykket elevmakt, som riktignok utløste en del hånlatter: I vår flyttet en ungdomsskole tentamen slik at elevene kunne dra på Justin Bieber-konsert i skoletiden. Elevrådet på skolen hadde jobbet for dette i nærmere et halvt år, og fått gjennomslag. Et strålende eksempel på godt samarbeid mellom elever og lærere.

Likevel ble det et enormt oppstyr i media, og i NRKs beste sendetid ble elevdemokratiet kaldblodig slaktet av flere av Norges mer prominente politikere. Er det bare når unge og gamle er enige, at de unge skal bli hørt?'

Teksten er basert på eit føredrag som Hulda Holtvedt (14) heldt på TEDx Oslo 31. oktober.