Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.
Det er klimaendringer, men om det blir varmere eller kaldere, er ikke lett å si. Det er uansett klimaendringer, global oppvarming, og ute snurrer vinden rundt på de nyutsprungne knoppene, skydekket er ujevnt og gjennom et vagt slør av småregn klarer sola her og der å trekke gjennom. Den legger seg gyllen over plena og ender i de små glippene i persiennene. På kjøkkenet sitter Elsa. Det er morgen. En kopp kaffe, iskald parkett mot bare bein. Morgenkåpe, dype tanker gjemt bak en furet panne.
Alt hadde vært så annerledes da. Som om den vesle småbygda var en lunt gjemt lomme i en ellers ulogisk stor verden. Og hun ble ikke rastløs når vinden blåste i trærne, laget grønne orkaner der oppe, eller når elva bruste og havet brølte, det var ingen lokkende kalling, en lengsel etter å følge. Det var en fast og resolutt trygghet, og hvert år var hun der for å betrakte hestehovene som trengte seg vei gjennom sprekker i asfalten, eller opp fra de sandete, grusspredte grøftekantene. Og alt var så lite, der i lommen. Dagligvarebutikken i enden av gata, de smale, støvete hyllene og de røde tapetveggene. Isfryseren som alltid summet lavt, og ellers bare hadde tre typer is å by på. Og sandaler over det småskitne gulvet, latter mellom veggene, og de kjøpte is som de satt ute i solveggen og nøt. I ny og ne klarte vel også en av de lokale guttene å sjarmere seg vei inn i et og annet pikehjerte, og i alle fall hadde det gitt et ekstra lite spring i hennes steg. En undrende glede og en usikker lengsel, en uskyldig forhåpning og små bobler i magen.
Gradestokken leser bare ti grader, men det er fortsatt tidlig morgen og meldt at været skal klarne opp i løpet av dagen. Elsa dekker bordet. Blå tallerkener og blå tekopper. Et lys i midten, hvitost og brunost og syltetøy og sånne frokostting hun bruker å dekke på. Mannen kommer ned, de smiler god morgen selv om de smilte god morgen i sengen også, og så setter de seg ned og det er i grunnen en nokså fin morgen. Han skal på jobb og hun skal på jobb. Og Maja skal på skolen.
– Hvor blir det av Maja?
Elsa sukker og kaster et raskt blikk på klokka.
– At hun alltid må bruke så lang tid.
Og Maja kommer ikke før hun nesten er for sent ute til skolen allerede. Elsa tar inn det flyktige synet av datteren idet hun haster gjennom kjøkkenet og ut i gangen. Hun er utvilsomt pen. Håret er klipt i en moteriktig bob, og sminken er møysommelig lagt over de nøttebrune øynene. Litt for mye sminke etter Elsas mening, og skjørtet er for kort. Blusen for trang. Støvlettene for høye, men Maja bare smiler overbærende til mammaen mens hun knepper igjen jakka. Så kjører hun drevent en hånd gjennom håret, før hun rasker med seg skoleveska og forsvinner ut døra i en fei.
Det var ikke slik før. Det var som om verden gikk saktere da. Som om hvert innpust varte litt lengre og hvert utpust tok seg tid til å dvele mellom leppene et ørlite øyeblikk ekstra. Og det var de små tingene. De lange blikkene. De lure smilene i seg selv. Varme, smale asfaltveier og fingrer som i ny og ne streifet hverandre, lukta av åker og smeltet fjellvann, jord og spirer. Og etterpå, det var alltid etterpå, hjem hvor lyset fra symaskinen i kjøkkenet ofte ville være det første hun så gjennom vinduet. Og silhuetten av moren, konsentrert, gjerne en nål i munnviken og fremoverbøyd over et stoff, saksa på trebordet foran henne og hun ville smile til henne når hun kom inn, trett og fornøyd. Og de ville ta seg tid. Bare et par minutter, men de ville ta seg tid, og hun ville kanskje ikke fortelle alt, men gjerne litt.
Elsa lager middag. Og Maja kommer ikke hjem. Det er stille ved middagsbordet. De prater litt om dagen, men Elsa er tapt i tanker og mannen tar raskt nok hintet. Det blir sånn. De kjenner hverandre så godt. Han stryker henne over armen idet han reiser seg, lar hånden løpe opp til skuldrene og gjennom håret idet han går forbi, og så lar han henne være alene i kjøkkenet.
Det er fredag. Og Maja kommer hjem i åttetida. Et flyktig hei idet hun haster forbi, og forsvinner opp trappa. Elsa hører skrittene hennes frem og tilbake mellom rommet og badet, og når Maja kommer ned igjen er hun pyntet etter aller beste evne. En kort, hvit kjole med et gullfarget magebelte, håret er satt opp og det glitrer i gullfarget øyenskygge.
– Jeg går ut nå! Roper Maja idet hun tar på seg støvlettene med de alt for høye hælene. Hun knepper igjen kåpa og merker ikke at moren ikke svarer. Hun haster bare videre, og det kalde smellet fra døra ljomer gjennom hele huset, en tung og metallisk tomhet, smaken av savn ytterst på tungespissen og Elsa må konsentrere seg for å holde fast på rasjonaliteten, for ikke å slippe tårene til.
De hadde forelsket seg når de var unge. På Majas alder, men alt var annerledes da. Han var hennes første, og hun var hans eneste. De hadde hatt all tida i verden, og noen ting var ikke en gang verdt å stille spørsmålstegn ved. Det var selvfølgeligheter som enda ikke hadde runnet ut i havet, det skulle være ekte og det var ekte. Det var steg for steg og øyeblikk for øyeblikk, og hun var hvit den store dagen. Og et par år senere kom Maja. Som en gave fra Gud, myk og varm barnehud og små, rampete hender som dro i tafsete lugger, mens det tannløse smilet lyste opp hele ansiktet. Leverpostei på nesen og trengende øyne, små armer som klamret seg om halsen, og det var lange, myke sommerdager, sprekken mellom de blå gardinene og fuglesang som langsomt vugget den lille i søvn. Og trett etter en lang dag ville hun synke ned i sofaen, han ville ofte gi henne en massasje og hver dag var deres. Og det skulle være steg for steg, det skulle begynne med barnehagen, og så skolen, og hun skulle huske nøyaktig hvordan det var, men det var jo annerledes, og det var ikke steg for steg, plutselig en dag var den lille så stor, og hver dag er ikke lengre deres. Hver dag er Majas og Elsa klamrer seg alt for hardt om halsen hennes.
Hun sover urolig. Våkner av hver minste lyd, og kaster hver gang et blikk på klokka. Halv ett. Kvart over ett. To. Tjueåtte minutter over halv tre. Og lyden av døra, støvlettene som blir kastet til hver sin kant, beina som stavrer seg opp trappa, lydene hun lengtende venter på, uteblir. Den siste timen ligger hun våken. Kjenner på en usikker knute i magen. Kjenner at det er feil. Kjenner at det er ulogisk. Kjenner at hun har lyst til å være sint. Kjenner at hun egentlig vet.
Klokka har passert fire før døra i entreen endelig åpnes, sender glimt av lettelse bølgende inn over gulvbordene i gangen og opp trappa, inn gjennom dørsprekken og Elsa puster endelig ut. Snur seg rundt i senga, og sovner nesten med en gang.
Lørdags morgen og været er fint. Hun kler på seg ullgenser og ullsokker og tar kaffen ute på verandaen. Sitter på det slitte plankegulvet og lener seg mot veggen, som så mange ganger før. Solen treffer henne akkurat her.
De plantet en bjørk i hagen. Sammen med den gamle som var der fra før. Og hun blir sittende å kikke på de to. Kaffen smaker som den alltid har gjort, og den gamle bjørka strekker seg så mye lengre enn den lille. Men mønstrene i den lille er på en måte.. .annerledes.
Elsa smiler spakt. Alt er alltid annerledes, og hun vet det egentlig, vet at det er den ørlille detaljen som gjør at alt i bunn og grunn er det samme.
Det er vår. Det er vår og det er klimaendringer, global oppvarming, men hestehovene trenger seg vei gjennom sprekkene i asfalten. Det lukter jord, og trærne blir langsomt grønne, de nyutsprungne knoppene glitrer i morgensola.
Hun vet ikke hvorfor. Og hun vet ikke hva. Men hun vet at det er Majas livs vår, og det er ingenting hun kan gjøre med det, for selv om verden er i endring, blir det sommer. Hvert eneste år blir det sommer, og tida er inne for å la spirene vokse.
Vinnar av Magasinett si skrivetevling våren 2009:
Juryen si grunngjeving:
Fleire av konkurransebidraga juryen har hatt til vurdering, ser våren som ei melankolsk årstid. Det er kanskje ikkje så rart, sidan våren er ein overgang, ein risikabel tilstand, ei farefull ferd.
I Rundgang av Maria Bergeng er den vårlege overgangsstemninga understreka alt i første avsnittet med globale klimaendringar, snurrande vind, ujamt skylag og usikkert ver. Perspektivet vert effektivt zooma inn frå den globale oppvarminga, gjennom persiennene i kjøkenvindauget og heilt inn bak furene i panna til Elsa, mor til Maja. Forteljinga skildrar, gjennom korte karakteristikkar av før og no, kontrasten mellom barndommens forventningsfulle vår og den vaksne, moderlege uroa for alt det farlege som kan hende den unge dottera i hennar møte med livet. Den nye generasjonens former og levemåtar skremmer mora, og dottera må flykte frå eit klamt moderleg grep.
Forteljaren er god til å finne dei små detaljane som gjer personane levande og scenane tydelege. Forteljaren brukar både lyder, lukter og smakar, fart og rørsle, tid og tyngd for å få fram stemningane.
Det er eit kammerspel som landar mjukt i det nye graset i vårsola på trammen. Mora innser etter ei uroleg våkenatt til inga nytte at alt er annleis, men likevel det same; etter våren kjem sommaren, og det er likevel ein trygg rundgang: “Hvert eneste år blir det sommer, og tida er inne for å la spirene vokse.”
Helga G. Eriksen og Jon Ewo, juni 2009
