Framtida
Publisert
Oppdatert 23.01.2018 21:01

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

Søsteren min vrir seg rundt på gulvet, smidig som en katt. Hun strekker seg, mjauer, kvesser neglene mot parketten. Vårsolen glimter gjennom persiennene, og som andre kattedyr nyter hun strålene. Hun snur og vender på seg for så å legge seg til rette midt i lyset. Jeg betrakter henne; i hennes rette element. Lenge har jeg undret meg over det merkelige, dyrelignende i søsteren min som våkner hver vår etter en lang tid i dvale. Den tørre vinterhuden løsner opp, hun skifter ham, røyter og raser av seg hvert spor av den mørke årstiden.

Når jeg lukker øynene, kan jeg se vårens hendelsesforløp tydelig for meg:

Min søster sprinter i den nyvåknede skogen, yr som en villkatt med glimt av drap i blikket. Hun peiler inn sitt bytte og angriper med stor presisjon – der vårsolen blender oss mennesker, ser hun ti ganger bedre. Instinktet har lært henne å utnytte den menneskelige blindhet og dumskap. Hun er oss andre overlegen i kampen om liv og død. Hun ville revet MEG i småbiter. På grunn av dette har våren lenge vært en plage for meg. Det er det samme hvert år.

Jeg stryker min søster forsiktig over håret. Vi sitter på verandaen, det nærmer seg kveld, lufta er rå og kulden svir mot bare ben, og hun har rullet seg sammen ved føttene mine for å holde seg varm. Endelig har hun roet seg ned – etter en lang dag i skogen. Den ustyrlige jaktlysten har trettet henne helt og endelig kan vi være sammen. Hun sier ikke et ord, bare gnur hodepelsen mot hånden min og maler tilfreds. Jeg nynner stille på en salme som min mor lærte oss da søsteren min ennå var en kattunge. Det var noe om et barn på hospitalet og jeg husker at vi ofte gråt da mor sang denne salmen for oss. Øynene hennes hadde ikke spaltet seg ennå da, og kloringen og bitingen var ennå lek og moro; noe vi gjorde for å øve oss på det virkelige liv.
Min søster sovner midt på gulvet i stuen denne kvelden. Jeg blir sittende og se en sending fra et veterinærkontor. Legekvinnen snakker stillferdig om måter å kvitte seg med den uregjerlige pusen, og hun nevner tilfeldigvis at den enkleste, men mest inhumane måten å sende pelsdyret av gårde på, var å legge pekefingeren over snuten. Man skulle bare lulle det inn i en trygghet maken til det man ellers gjorde, og når katteøynene var lukket av nytelsen, skulle man snike hånden over munn- og snutepartiet og holde den der. Den hvitkledde presiserer igjen at dette var den mest umenneskelige måten å gjøre det på, og styrer så kameramannen inn i en operasjonssal for de pelskledde familiemedlemmene. Jeg blir sittende i tanker hinsides dyrelegeprogrammet.

Det er en vakker vårnatt. Vinduene viser en klar, lyseblå nordlandshimmel. Jeg tiltrekkes av det fuktige gresset, føttene mine lengter etter å kjenne det, presse tærne mot det grønne, men jeg lar det bli ved tanken. Søsteren min ligger fortsatt på gulvet. Da jeg prøvde å flytte henne for en stund siden, sendte hun et sett med klør i min retning. Hun traff ikke, men jeg har nå gitt helt opp. Jeg iakttar henne på avstand, nesten som om jeg vokter henne. Ikke en bevegelse går meg hus forbi.

Fingrene mine glir over den arrete overflaten som dekker kroppen min. Den siste tiden har min søster vært rolig, men våren har ikke ennå fått helt tak over henne. Fjorårets vår var svært hard for oss begge; hun sprang ubehersket frem med neglene først og rev tak i det hun kom over. Jeg gjorde mitt for å redde det som var igjen, av meg selv og av henne.
Jeg blir sittende en stund med hodet i hendene. Tankene mine spinner som tannhjul, der den ene utløser den andre. Hvordan blir årets vårløsning? Kan vi begge overleve det? Vil det være noe igjen å redde?

Rommet er i bevegelse. Jeg setter meg opp og ser med engang bort mot den sammenfoldede pelsbylten i sentrum av rommet. De sterke potene strekker seg fram og tar et godt tak i gulvteppet. Hun strekker seg igjen. På sekunder er kroppen dobbel så lang som vanlig, og tigerstripene på ryggen strekkes gradvis utover.

Søsteren min ser seg dovent om. De smale øynene sikter seg på meg og med ett er hun på vei mot meg. Jeg tar det med ro – hun er ennå utslitt etter skogsturen.
Hun smyger seg opp i fanget mitt og blir sittende. Jeg klør henne forsiktig bak øret. Hvordan hadde verden vært uten henne?

For bare noen år siden hadde en slik tanke vært utenkelig. Mens mor var i live, handlet alt om min søsters vel og ve, og da mor døde, lovet jeg å ta vare på henne så godt jeg kunne. Gi henne det hun trenger. Hjelpe henne og beskytte henne. Men, tenker jeg, vil det ikke være å hjelpe henne? Beskytte henne fra seg selv? Hun maler, trygg og varm, i fanget mitt. Er det dette hun egentlig trenger?
Uten at jeg selv egentlig skjønner hva som skjer, smyger hånden min seg mot snuten hennes. Pusten hennes går jevnt og trutt. Plutselig merker jeg en sterk motstand fra den varme kattekroppen. En lammelse går gjennom låret mitt. Det er varmt og svir, og alle følelsene mine faller nøyaktig til det punktet der katteklørne kommer i konflikt med nervesystemet mitt. Jeg har ikke hørt henne trekke pusten på en halv evighet. Taket jeg har om henne, blir bare sterkere og sterkere. Jeg kjenner at jeg vokser, blir større og større, sintere. Hun kjemper ikke lenger og går det bare forsiktige rallinger gjennom den rolige og kalde kroppen. Pusekatten ligger tung i fanget. Klørne har løsnet taket i låret mitt, men jeg hører nervene skrike. Såret er varmt og klør – det er som om noen stikker nåler under huden min.

I garasjen finner jeg fram gamle skoesker.
Det er begynnelsen på en ny vår – og nå skal min søster begraves under det store furutreet i hagen.