Dette er ei av nobvellene som kom inn til Magasinett sin skrivekonkurranse. Forfattaren Oda Solhaug Kokslien (16) er frå Gjøvik.

Framtida
Publisert
Oppdatert 23.01.2018 21:01

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

100 noveller kom inn til Magasinett si skrivetevling hausten 2008. Det vart kåra 1., 2. og 3. plass. I tillegg fekk tre noveller heiderleg omtale. Den reddende engel fekk følgjande heiderlege omtale:

Denne har eit anslag og ein ambisjon som viser ein uredd forfattar. Samtidig er nettopp dette også er ei svakheit ved forteljinga. Forfattaren legg lista for høgt, er ikkje forma si moden (enno). Fallhøgda blir dermed stor. Men djervt satsa. Og forfattaren kjem nok sterkare igjen.

Den reddende engel

Han knuget de grove, skrukkete hendene rundt koppen med kakao, og betraktet skikkelsen fremfor seg i speilet. Den gamle mannen med de hvite dunene på hodet, den brede, tykke munnen som fikk ansiktet til å se strengt ut, rynkene i pannen. De matte øynene som så tydelig viste verden hva han hadde vært med på. Hendelser han gjerne skulle vært foruten, smerte, krig og elendighet. Han hadde vært nitten år gammel da andre verdenskrig brøt ut i Norge, vært soldat og kjempet for landets ære. Det var hendelser som krigen han overhode ikke savnet. Allikevel hadde også den vært med på å forme ham til den han var.

Hannah, kona som hadde stått ved hans side i tykt og tynt, men som ikke lenger var hos ham. Hun hadde også vært en puslespillbrikke i livet hans, kanskje den viktigste. Hun støttet ham når ingen andre forsto, hun trøstet når han hadde mareritt om natten, laget frokost til ham om morgenen. Han savnet Hannah, og samme hvor inderlig han skulle ønske at hun fremdeles var i live, var hun ikke det.
Han vendte blikket bort til vinduet, så fascinert på de majestetiske trærne, grenene som strakte seg mot himmelen. De vakre fargene fremfor ham ble gradvis uklare. De smeltet sammen i et totalt fargekaos, men han tenkte ikke mer over det. For han stirret ikke lenger på trærne. Han så uten og virkelig se. Tankene hadde for lenge siden brakt ham tilbake til den dagen for snart fire år siden. Dagen da alt hadde blitt forandret. Da han hadde lest e-posten i innboksen på datamaskinen, da han hadde reist til Oslo for å komme en ung mann til unnsetning.                    Han smilte. Datteren hadde lært ham nyttigheten av internett og e-post, kontakt med familie og venner gjennom et enkelt trykk på tastaturet. Tårene presset på bak øyelokkene, og før han visste ordet av det lå koppen på gulvet, kakaoen i dammer utover teppet, og han hadde begravd ansiktet i hendene.
*
Bettina satte seg lett ned på stolen ved siden av farens. Hun møtte blikket hans i speilet, smilte. ”Du ser sliten ut, far!”, sa hun. Han ristet kraftig på hodet. ”Ikke enda”, pep han.    ”Jeg er ikke klar.” Hun la armene rundt skuldrene hans, trakk ham inntil seg. ”Ta den tiden du trenger”, hvisket hun kjærlig. Han lukket øynene, pustet tungt. Tiden var ikke inne enda, men han visste at om han først la seg til å sove nå, ville han ikke våkne opp igjen. Han følte det på seg, han visste. Det var bare en siste ting han måtte gjøre først…

Det var noe tungt som overmannet sinnet hans, noe tungt som på samme tid var behagelig og deilig. En tanke om fred, fred med seg selv. Det ville være hans siste kveld, og det var ikke noe han heller ville. Kroppen var sliten, øynene trøtte, og sinnet allerede dødt. Han hvilte hodet mot Bettinas skulder, knep øynene hardt igjen for ikke å se på henne. Han orket ikke det, orket ikke de blå, omtenksomme øynene, det gode smilet, den lille, oppstående nesen. Hun lignet på moren, lignet Hannah på en prikk. De samme øynene, det samme hakepartiet, og de samme, lyse lokkene. Den samme holdningen til livet, de samme verdiene. Han savnet Hannah like sterkt og inderlig som han savnet Yngve.

*
4 år tidligere
Øynene søkte urolig etter noe å feste blikket ved. Et maleri eller fotografi. Men han kunne ikke finne noe av interesse. Rommet var dystert, gardinene sorte som en ravn. Det luktet rått og gammelt, han ble kvalm. Han holdt seg for nesen for å fortrenge den intense stanken av gammelt søppel og matrester fulle av mugg som lå strødd omkring på gulvet. Forsiktig gikk han bort til det møkkete vinduet, brukte skjorteermet som klut, gnukket på ruten til det ble mulig å se igjennom den. Utsikten var ikke mye å skryte av. En bar på gatehjørnet, travle sjåfører på vei til jobb, en søppeldunk, katter ruslende omkring på jakt etter mat. Han angret. Angret på selve turen, angret på grunnen til at han hadde kommet. Men det hadde vært det eneste riktige, og innerst inne visste han det.

Siden kvelden i forveien, da han satt seg ned foran datamaskinen, og urørlig leste ordene på skjermen foran seg, hadde han visst at han ikke hadde et valg. En setning som han så ofte hadde hørt, runget i ørene. ”Vær en mann, Paul. Vær en mann!” Han kunne tydelig høre farens mørke stemme i det beltespenna smalt over ryggen og etterlot mørke, røde merker i huden. Han kunne tydelig høre morens stemme, desperat etter farens tilgivelse om hun hadde vært ute for lenge, eller ikke hadde rukket å lage middagen klar til han kom hjem fra arbeidet i byen. Han fortrengte disse vonde minnene, fortrengte barndommen så godt det var mulig å fortrenge noe som på en måte var så fjernt, men samtidig alt for nært.

Og nå var han her i sin sønns hus. Sin eneste sønn, som hadde forlatt ham til fordel for byen, ”kvinner, vin og sang”. Han tenkte på datteren, datteren som like før han dro hadde lært ham å bruke e-post, slik at de kunne holde kontakten selv om han ikke var hjemme. Datteren, hans elskede Bettina, som stod ved hans side i tykt og tynt, og som da han ble syk, hadde flyttet hjem igjen for å tilbringe tid med ham. Kanskje var det også derfor han allerede hadde holdt ut med kreften i to år. Derfor han ikke hadde gitt seg hen til smerten og elendigheten.
Han slengte på seg den brune frakken som hang på en knagg i gangen – om det kunne kalles en gang. Ikke annet enn noen centimeter foran døren.  Noen stakkarslige centimeter som ikke var tildekket av støv og andre urenheter. Han knepte frakken godt igjen, dro skjerfet ut av lommen og knøt det stramt i halsgropa. Han snudde seg rundt, studerte sønnens bolig en siste gang, før han trakk på seg hanskene og forsvant ut døren.
Snøen lå som hvite fnugg på bakken. Som glitrende små soler, små edelstener, smaragder. Han fikk øye på en av kattene han tidligere hadde sett gjennom vinduet. Han bøyde seg ned, men beina sviktet. Et øyeblikk senere lå han så lang han var med hodet i snøen. Det var kaldt, kulden spredde seg innover både marg og bein, men han ble liggende. Hvorfor skulle han vel reise seg, han som var gammel og dødssyk? Han slo tankene fra seg, slike dystre, upålitelige tanker som kan være grunnen til at en mann tar sitt eget liv. Ved flere anledninger hadde han vurdert det. Men noe hadde holdt ham tilbake. Bettina, skytsengelen, hans eneste datter, men allikevel ikke hans eneste barn.

Han tenkte på Yngve. Sønnen var ute i dårlig føre, hadde vært den eneste grunnen til at han hadde kommet hit til byen, til Oslo. En gang for lenge siden hadde han lovet seg selv og aldri sette sine bein her igjen, på grunn av faren: smerten, moren: sorgen. Han snudde seg rundt i snøen slik at ansiktet ble vendt mot himmelen. Han blunket hektisk for å venne seg til lyset. For noen få sekunder siden hadde sinnet hans blitt overmannet av et slags mørke, et mørke så dypt og forferdelig at det hadde tatt tid før han hadde innsett hva som hadde vært i ferd med å skje. Han stirret opp mot himmelen, så for seg Hannah sittende på en sky. Men nei, det var ingen Hannah der oppe, i alle fall ikke som han kunne se.

Paul stakk tungen ut av munnen for å fange noen av de millioner, kanskje billioner, snøfnugg som dalte nedover mot ham. Katten han hadde bøyd seg ned for å klappe kom trippende mot ham, og la seg forsiktig ved siden av ham, som for å si ”Det kommer til å ordne seg så lenge du ikke mister håpet.” Han smilte, kroppen ristet. Om det var av glede eller forferdelse var han ikke riktig sikker på, men for første gang på lenge, var han lykkelig.

”Hjelp meg, far!”
Setningene fra e-posten runget som bjeller i ørene hans. Bjellene på juletreet hjemme i stua, lyden av papir, knitter i peisen, lukten av røkelse.
”Jeg har en datter, og jeg ønsker ikke å beholde henne. Kom og hent henne. Hent Ine.”
Han la hånden forsiktet over kattens rygg, strøk fingrene lett gjennom den myke, sorte pelsen. Katten mjauet. ”Jeg vil kalle deg Håvard”, sa Paul. ”Fordi Håvard betyr stridsmann, og du minner meg om en stridsmann.” Han lukket øynene, og før han visste ordet av det hadde han sovnet.
Han våknet brått. Det var noe, eller noen som ristet i ham. Han åpnet forsiktig øynene for å venne seg til det skarpe lyset. ”Hei, du må se til å komme deg opp før du fryser i hjel”, sa en kvass kvinnestemme. Han møtte blikket hennes, rakte henne hånden så hun kunne hjelpe ham opp. ”Jeg tok meg bare en liten lur”, svarte han brydd. ”Jaha, jeg ser at pus holdt deg med selskap.” Hun smilte. Paul så ned på katten som gnudde seg inntil buksebenet hans. ”Er katten din?”, spurte han. ”Nei, pus er sin egen herre. Jeg gir han mat en gang i blant. Det var nabokona som eide ham, men hun flytta. Hadde vel ikke lov til å ha husdyr i den nye leiligheta regner jeg med, så hun etterlot ham her. Du kan bare ta ham med deg om du vil, jeg har ikke noe i mot å bli kvitt ham. Pus spiser meg ut av huset!” Hun så kjærlig ned på katten. ”Men jeg er jo glad i han, selv om han er litt av et matvrak.”
*
Han bar Håvard i armene sine mens han trasket omkring i gatene. Butikk etter butikk, juledekorasjon etter juledekorasjon. Hele Oslo var opplyst i noe vakkert og fortryllende.     Det minnet ham om noe skapt av trolldom og magi, noe meningsfylt, men samtidig meningsløst. Han hadde alltid forbundet julen med noe vidunderlig og uforklarlig. Han hadde aldri vært spesielt kristen, og trodde mennesker styrte sitt eget liv, sin egen skjebne. At Gud og Jesus ikke spilte inn som noen form for veiledere. Han følte seg ofte slapp og utilpass, samtidig følte han at han hadde kreften snurret rundt lillefingeren. At han hadde kontroll. Allikevel forbandt han julen med kristendommen, fordi det var det han hadde lest i Bibelen, det foreldrene hadde fortalt ham da han var liten, og det han hadde sett dusinvis av filmer om.

Håvard mjauet fornøyd i armene hans, og brakte Paul tilbake til virkeligheten. ”Er du sulten, pus?” Katten møtte blikket hans. Synet av de mørke, dype katteøynene gjorde at Paul fikk tårer i øynene. ”Jeg tar det som et ja”, sa han forsiktig.
*
De satt ved siden av hverandre på parkbenken og spiste. Far og sønn, to totalt ulike mennesker, samtidig like som to dråper vann. Det var Yngve som først tok ordet. ”Hun heter Ine”, begynte han usikkert. ”Jeg visste ikke hva jeg skulle kalle henne, så jeg ga henne navnet til moren.” Paul nikket på hodet som tegn til at han lyttet. Yngve tok mot til seg. ”Jeg skulle egentlig ikke ha ansvar for henne, men moren er enda mindre skikket enn meg. Hun etterlot Ine på trappen utenfor huset mitt før hun stakk av med en annen mann. Det var aldri noe ordentlig forhold mellom oss, det var vel ikke stort annet enn et engangstilfelle. Jeg møtte henne på biblioteket.” Han lo. ”Av alle mulige steder i Oslo møtte jeg henne på et bibliotek!”

Yngve knuget hendene i fanget, tvinnet fingrene om hverandre og trakk pusten dypt. Det var kaldt ute, og hun hadde gått inn for å varme seg. Jeg så henne gjennom vinduet, og jeg bare måtte snakke med henne. Hun var ikke vanskelig å komme i snakk med, kunne fortelle at hun bodde i egen leilighet etter å ha blitt kastet ut av foreldrene, og at hun slet med mange av de samme problemene som meg selv. Hun hadde vært en vilter ungdom. Enda verre enn meg tror jeg faktisk at hun var. Men hun var så koselig, så ekte og ærlig. Jeg falt pladask. Så vi avtalte å møtes igjen, en ting førte til en annen, og fem uker senere kunne hun fortelle meg at hun var gravid. Hun ville ikke ha noe mer med meg og gjøre, jeg hadde ødelagt livet hennes. Hun hadde kjæreste skjønner du, noe jeg selvfølgelig ikke var klar over! Han tilga henne tilslutt, og de dro fra byen sammen.”
Yngve reiste seg brått fra krakken. ”Så, vil du treffe henne?” Han ventet ikke på svar, gikk bort til vogna som stod ved siden av ham, løftet opp et lite nøste. Et barn innpakket i et rosa teppe, et barn som altså var hans. Paul stelte seg ved siden av ham, så ned på det lille, skrukkete barneansiktet. ”Hun er nydelig”, sa han rolig. Sønnen smilte stolt. ”Derfor bør hun slippe å være hos meg!” Paul nikket, enda han ikke forsto hvorfor sønnen ikke ville ta seg av sin egen datter. Men han protesterte ikke da Yngve ba ham om å ta med seg Ine hjem. Han protesterte heller ikke da han fikk beskjed om å oppdra sønnens datter, selv om han utmerket godt visste at det i hans tilstand ville være umulig.
”Jeg har kreft”, sa han brått. Ordene hadde kommet uten at han hadde tenkt å uttale dem, han skulle vente til han kom hjem med Ine. Først da skulle han ringe og si at han ikke visste hvordan det ville bli når han var død. Kanskje Bettina kunne ta seg av den lille? Sønnen så forskrekket på ham, men tok seg fort sammen. ”Jeg er lei for det, far, jeg er lei for det. Hadde jeg visst det tidligere ville jeg aldri ha plaget deg med mine problemer, det er tydelig at du har nok med dine egne.” Han tok farens hånd, klemte den kjærlig. Paul ble overrasket, hadde ikke forventet en slik nærhet av mannen han ikke hadde snakket ordentlig med på flere år. Yngve var alkoholiker, og situasjonen hadde bare forverret seg da han flyttet til storbyen. Da Yngve bestemte seg for å flytte til Oslo, hadde faren brutt all kontakt med ham, foraktet det faktum at sønnen valgte alkoholen fremfor familien.

Paul så oppgitt på ham. ”Nå får du jammen meg skjerpe deg! Jeg er faren din, jeg er her for deg! Om du ønsker at jeg skal ta meg av Ine resten av mine levedager, så greit, da gjør jeg det. Jeg finner sikkert en ordning med Bettina slik at Ine aldri blir alene. Hun skal få en god oppdragelse, og forhåpentligvis har hun mer vett i skallen enn sin far. Men er du ikke mann nok til å ta deg av ditt eget barn, er du heller ingen mann i mine øyne. Da er du ikke lenger min sønn.” Yngve så forskende på ham. ”Da er jeg nok ingen mann. Jeg beklager far, at jeg ikke kan være den sønnen du skulle ønske jeg var.”
Paul løftet opp Håvard som hadde krøllet seg sammen på bakken, og ga ham til Yngve. ”Vær i alle fall mann nok til å ta deg av en husløs katt. Og rydd opp i livet ditt, kom deg på beina før det er for sent. Og se til å gjøre noe med den svinestien du bor i!” Yngve nikket takknemlig. ”Takk, tusen, tusen takk! Jeg skal sende henne bursdagskort og julegaver, skaffe meg en skikkelig jobb så jeg kan sende dere penger. Takk far, takk for at du lar meg være den sønnen jeg er, enda hvor lite du verdsetter meg.”
To mennesker, totalt ulike, like som to dråper vann.
~ *** ~
Det ravnsvarte håret, de klare, blå øynene. Den spinkle, søte stemmen. ”Jeg vil sitte på fanget til bestefar. Får jeg lov, får jeg lov?” Paul smilte, tok hendene hennes i sine. ”Selvfølgelig kan du sitte på fanget. Kom her lille venn.” Han løftet henne opp med de kreftene han hadde igjen, satt henne på fanget i rullestolen. ”Nå drar vi, Bettina. Trill så fort du kan, hva ville vel livet vært uten spenning?” Bettinas øyne møtte farens. ”Jeg tror nok vi tar det rolig. Du må ikke slite deg helt ut.” Han smilte, så skøyeraktig på henne. ”Nei, i dag skal det gå fort!” Bettina så noe i farens øyne, noe hun ikke hadde lagt merke til tidligere, og med ett visste hun hva som var i ferd med å skje. Hun åpnet døren, trillet Paul og Ine ut, og lo lett for seg selv. ”I dag så!”, ropte hun. ”I dag skal du få alt du ønsker deg! ”Hun småløp bak rullestolen bortover veien. Ine og Paul hylte i kor, hylte av hjertets fryd.
*
Han satt fremdeles i rullestolen, Ine stod urørlig ved siden av ham. ”Bestefar, tenker du ofte på bestemor?” ”Selvfølgelig, hun var kvinnen jeg elsket.”

”Jeg elsker deg jeg, bestefar.” Han så bort på barnebarnet, tok hånden hennes i sin slik han hadde gjort da hun ville sitte på fanget hans. ”Du må aldri glemme meg, Ine. Lover du meg det?” Hun så overrasket på ham. ”Glemme deg?”, hvisket hun urolig. ”Kjære, lille engel. Jeg kommer ikke til å bli hos deg stort lenger forstår du. Bestefar skal opp i himmelen og leve resten av livet sitt der.” ”Men kan du ikke være her hos oss?” Han smilte, ristet på hodet. ”Det går ikke, det er nemlig min tid til å fare opp i himmelen. Men når du titter på skyene, så skal du vite at jeg ser deg. Jeg passer på deg, jeg er hos deg selv om du ikke kan se meg. Selv om du ikke kan holde hånden min slik som nå, så er jeg her, jeg er her hos deg, alltid.” Hun smilte. ”Sånn som bestemor også er her, selv om jeg ikke kan se henne?” ”Akkurat. Sånn som bestemor.” To generasjoner: hånd i hånd, tittende på en grav. Hannahs grav.

Ine slapp Pauls hånd, løp bort til Bettina, og kom tilbake med en blomsterbukett. ”Skal du eller jeg legge den på graven?”, spurte hun. ”Du kan gjøre det”, sa han. – ”Du kan gjøre det.” ”Takk, bestefar. Tusen, tusen takk!” Hun satte seg ned på huk foran graven. ”Hei bestemor, nå treffer du snart bestefar igjen. Du må passe godt på ham for meg.” Ine hvilte øynene på graven. Den inngraverte skriften, duen på støtten.  Hun la buketten med linjer ved siden av de andre blomstene.
Bettina kom gående mot dem. ”Er alt i orden, far?” Hun hvilte den ene hånden på skulderen hans. Paul så på henne. ”Det kunne ikke ha vært mer perfekt!”