I byrjinga av opprøret spelte poesien ei viktig rolle i Syria.

Guro Ljone, Aasentunet.no
Guro Ljone, Aasentunet.no

Ytringsfridom som omgrep vart reaktualisert med det tragiske angrepet på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris 7. januar i år. I ettertid har debatten gått om ytringsfridomen, om den er absolutt, eller om den har sine grenser.

Eg syns det har vore vanskeleg å ta del i debatten, som til tider gjekk ganske varm. I forsvar for ytringsfridomen har ofte retten til å krenka andre blitt påkalla, medan motivet bak framstår uklart. Trygdekontorets episode, «Krenke-spessial» oppsummerer mange av dei tinga eg syns har vore klamt i debatten om ytringsfridom. Medan NRK-programleiar Thomas Seltzer utfordrar grensene for ytringsfridomen med å parodiera meiningsmotstandarar i porno, kan det setja ting i relieff om me rettar blikket på område der ytringsfridomen verkeleg står under press.

Borgarkrigen i Syria som har vara i over fire år har kosta eit ukjent tal menneskeliv og har drive mange millionar menneske på flukt. Mot dette bakteppet har ein ny poesi vakse fram i landet. I byrjinga av opprøret spelte poesien ei viktig rolle i demonstrasjonar mot regimet. Demonstrantar song vers saman i demonstrasjonane. Poesien har funne nye vegar, og har blitt flittig distribuert gjennom sosiale media som facebook. Poesien har også blitt spreidd over landegrensene, blant anna takka vera personar i eksil som den syrisk-kanadiske forfattaren og omsetjaren Ghada al-Atrash. Ved hjelp av internett kom ho i kontakt med fleire av dei nye syriske stemmene og har med deira løyve omsett tekstane deira til engelsk, som vert delt vidare i sosiale media. Det er ikkje berre distribusjonen av poesien som er ny, Atrash seier også at innhaldet er nytt. I staden for å bruka metaforar og allegoriar er den nye poesien meir direkte og bokstavleg, med ei ny vektlegging av ein felles syrisk identitet framfor religiøse symbol. Eit døme på dette er diktet «I am a Syrian» av Youssef Bou Yihea: «My sect is the scent of my homeland, the soil after the rain, and my Syria is my only religion» (utdrag i omsetjing av Ghada al-Atrash).

Det er ikkje utan risiko at dei nye poetane målber dikta sine. Før opprøret braut ut var den populære tradisjonen med offentlege diktopplesingar kontrollert av myndigheitene. I dag er poetar og forfattarar i større fare enn nokon sinne. Mange forsvinn, og dei er truga både frå regimet og frå islamistane. Nokre av forfattarane er forsiktige, og skriv under andre namn enn sitt eige eller er anonyme. Men sjølv om syriske forfattarar er i stor fare, er det ikkje lenger frykt som styrer arbeidet deira. Valden er så gjennomgripande i Syria at stillheit er ikkje lenger vert sett på som ein veg til tryggleik.

Den amerikanske forfattaren Philip Roth besøkte Tsjekkoslovakia under jernteppet og møtte forfattarkollegaer der. Etter møtet skal han ha sagt: «It occured to me that I work in a society where as a writer everything goes and nothing matters, while for Czech writers I met in Prague, nothing goes and everything matters”. Det same kunne ha vore sagt om situasjonen i Syria. Medan «anything goes and nothing matters» her heime er det er lite som gjev grunn til å vera optimistisk i Syria i dag. Tankane mine går difor til dei som kjempar for ytringsfridomen der. Eg håpar at poesien kan gje dei trøyst og mot, og let den syriske poeten Najat Abdul Samat få dei siste orda med diktet «When I am overcome by weakness»:

When I am Overcome By Weakness

When I am overcome with weakness, I bandage my heart with a woman’s patience in adversity. I bandage it with the upright posture of a Syrian woman who is not bent by bereavement, poverty, or displacement as she rises from the banquets of death and carries on shepherding life’s rituals. She prepares for a creeping, ravenous winter and gathers the heavy firewood branches, stick by stick from the frigid wilderness. She does not cut a tree, does not steal, does not surrender her soul to weariness, does not ask anyone’s charity, does not fold with the load, and does not yield midway.

I bandage my heart with the determination of that boy they hit with an electric stick on his only kidney until he urinated blood. Yet he returned and walked in the next demonstration.

I bandage it with the steadiness of a child’s steps in the snow of a refugee camp, a child wearing a small black shoe on one foot and a large blue sandal on the other, wandering off and singing to butterflies flying in the sunny skies, butterflies and skies seen only by his eyes.

I bandage it with December’s frozen tree roots, trees that have sworn to blossom in March or April.

I bandage it with the voice of reason that was not affected by a proximate desolation.

I bandage it with veins whose warm blood has not yet been spilled on the surface of our sacred soil.

I bandage it with what was entrusted by our martyrs, with the conscience of the living, and with the image of a beautiful homeland envisioned by the eyes of the poor.

I bandage it with the outcry: “Death and not humiliation.”

Til engelsk ved Ghada al-Atrash

Les heile diktet av Youssef Bou Yihea her.

Kjelder: Al Jazeera, Public Radio International, The Atlantic


Først publisert på Aasentunet.no.

Oppdatert: onsdag 24. mai 2017 16.00

LES OGSÅ

ANNONSE