Å vere innovervend er bra

– Vi lever i eit rappkjefta samfunn som feirar ekstroverte og nedvurderer dei introverte. Og det er eit tap for oss alle, seier den amerikanske forfattaren Susan Cain.

Arnt Olav Foseide
Publisert
Oppdatert 24.05.2017 15:05

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

– Bra å vere innovervend

Samfunnet vårt er retta mot den omgjengelege delen av oss. På skular og klasserom er bord og stolar arrangert i klynger som fremjar gruppelæring, og lærarane løner dei ekstroverte studentane.

Når borna kjem heim, ser dei på TV-program og videoar på Internett der hovudpersonane er dogmatiske realitystjerner og rappkjefta TV-vertar med fargerike personlegdomar.

Òg den vaksne verda er forma av idealet om å vere omgjengeleg. Mange arbeidsplassar insisterer på at tilsette jobbar i team og i opne, interaktive kontorlandskap. Vegen å gå for å fremje karriera si er utrøytteleg eigenreklame, og dei mest høgrøysta og sosialt aktive vinn fram, medan dei meir rolege og omtenksame kollegaane ofte ikkje får fram eit ord.

Men det er feil å fremje det omgjengelege over det introverte. Det seier den amerikanske forfattaren Susan Cain. Ho har nett skreve boka, "Quiet: The Power of Introverts in a world that can`t stop talking" (Tystnad: Styrken til introverte i ei konstant snakkande verd) bed om eit nytt ideal for moderne personlegdomar.

– Vi lever med eit verdssystem som ser den ideelle mannen som omgjengeleg, komfortabel i rampelyset og god til å jobbe med andre. Introversjon er snarare eit annanrangs personlegdomstrekk som blir sett som eit problem som skal overvinnast. Men vi saknar mykje når innadvendte kvalitetar som refleksjon, uthaldenheit, fornuft og lytteevne er undervurdert. Nokre av dei største ideane våre, kunst og oppfinningar, har kome frå folk som klarar å vere stille og lytta til deira eige indre, sa Susan Cain i eit intervju med Kristeligt Dagblad.

Hun syner mellom anna til forsking som syner at karismatiske leiarar får meir betalt, men ikkje leverer betre resultat enn dei meir rolege kollegaene sine, at idédugnadar generelt ender i idear med låg kvalitet, og at opne kontorlandskap ofte fører til redusert evne til å konsentrere seg og og mindre produktivitet, veikt hukommelse, høgare turnover og meir sjukdom.

– Introverte som lever under det omgjengelege ideal er som kvinner som bur i menn si verd. Dei viktigaste institusjonane våre er utforma for å omgjengeleg. Dette fører til enormt med bortkasta talent, hevdar Susan Cain, som skildrar seg sjølv som introvert.

Ein tredjedel har innadvendt orientering
Ho peikar på at om lag ein tredjedel av folkesetnaden i USA – og sannsynlegvis òg i andre vestlege land – har ifølgje forskarane ei "innadvendt orientering." Men det tyder ikkje at dei er sjenerte, understrekar Cain.

– Introversjon handlar ikkje om å vere anti-sosial eller redd for kva andre meiner. Det handlar meir om korleis du reagerer på sosial stimulering. Innadvendte menneske føretrekk rolege omgjevnader med ein låg stimuleringsgrad og vil til dømes typisk føretrekke å drikke eit glas vin saman med ein ven eller to enn å gå til ein fest med ei gruppe framande, forklarar ho.

Les òg: Snakk med deg sjølv!

Cain er tidlegare advokat og skriv i boka om sine eigne smertefulle problem med å lære å snakke føre eit publikum.

Boka er basert på vitskapleg forsking og feltarbeid i både ekstroverte og introverte miljø, og fauk etter utgjevinga tidlegare i år straks inn på dei amerikanske bestseljarlistene og har fått stor merksemd i både elektroniske og trykte medium. Dette tyder på at det er eit enormt behov for ein samtale om «omgjengeleg»- samfunnet og fordomar mot innadvendte folk, hevdar Susan Cain.

– Utadvendtheit er eit utruleg tiltalande personlegdomstrekk, men vi har gjort det til ein undertrykkjande standard som dei fleste av oss føler at vi må tilpasse seg. Som born er vi fortalt at vi treng «ut av kokongen vår" og delta i gruppeaktiviteter, og som vaksne føler vi oss skuldige om vi seier nei til ein selskapsinvitasjon fordi vi føretrekk å bli heime. Ekstrovert-introvert spektrummet er det viktigaste aspektet ved personlegdomen vår og figurer i liva våre så djupt som kjønnet og rasen vår, seier Cain.

Gammal preferanse for ekstroversjon
– Det vestlege samfunnet er basert på det gresk-romerske idealet som set pris på dei som kan tale vel for seg. Men det omgjengelege idealet kom for alvor inn i biletet når vi ikring 1900-talet flytta frå ein "karakterkultur", der nøkkelen var den personlege moralen du hadde og indre dydar til ein "personlegdom kultur ', der den ytre karismaen er den viktigaste kvaliteten, seier Susan Cain.

Flyttinga var knytta til big business-vekst i både vesteuropeiske land og USA, forklarar ho.

– Folk strøymde til frå små bygdesamfunn der dei alltid hadde kjend alle til byane der dei måtte skilje seg ut i jobbintervju, som seljarar og i føretak blant menneske dei aldri hadde møtt før. Vi vart òg introdusert til filmane og filmstjerner som var sjølve lekamleggjeringa av kva det innebar å vere magnetisk og karismatisk, sa Susan Cain.

I det 21. århundre sitt narsissistiske nettverksamfunn er personlegdomskulturen i full blome, bemerkar ho.

– No har vi reality-TV og ein politisk diskurs basert på kven som ropar høgast. Men vi har òg sosiale medium som Facebook og Twitter, som har to motstridende funksjonar: på den eine side oppfordrar dei til konstant eigenreklame, men på den andre sida er òg meir innadvendte typar gjeve eit høve til å uttrykkje seg og møte andre menneske i fred og stille, seier Cain.

Konfrontasjon med det ekstroverte kulturelle kravet
– Eg høyrer att og att frå innadvende folk at dei skammar seg over å vere den dei er fordi dei heile livet sitt har høyrt bodskapen om at det er noko gale med dei naturlege preferansane deira. Det er ei sløsing med energi og høve til å vere glad, sa Susan Cain.

Ho etterlyser ei omstrukturering av skular og arbeidsplassar slik at dei er berekna for både innover- og utadretta folk, og til dømes gjev elevar og tilsette høve til å arbeide åleine og utan distraksjonar. Både lærarar og foreldre burde støytte introverte born og erkjenne at introversjon er eit legitimt personlegdomstrekk og ikkje berre ein dårleg vane som må takast opp, sa ho.

– Vi bør ikkje ta livet av gruppearbeid og teamarbeid. Men vi har nådd eit punkt i kulturen vår der det har vorte for skeivt. Vi har ein tendens til å tru at all kreativitet og alle produktivitet kjem frå gruppa. Men det er ei stor verdi i å kunne gå åleine i eit rom og fokusere og fordjupe deg i ting åleine utan å bli tvinga til å dele tankane sine heile tida. Vi har i hundrevis av år forstått at einsemd er avgjerande for den menneskelege sjela og kreativiteten. Vi har mista dette av syne, og eg skulle ynskja det vart gjenoppretta.

Kan leiarar vere introverte?
– Kan leiarar vere introverte? Ein som er ekstrovert kan bli introvert, og vice versa. Dei fleste leiarane synest å vere ekstroverte. Forbes Magazine skriv at 60 prosent av amerikanske toppleiarar er ekstremt ekstraverte. Men ekstrovert er ikkje det same som å vere ein god leiar. Mange gode leiarar er introverte. Kjende og vellykka introverte leiarar er Bill Gates og Warren Buffet. Òg Barack Obama er nok ein god del introvert (det syner bøkene hans). Og eg trur Jens (Stoltenberg) har atskillige introverte eigenskapar), seier Paul Moxnes, fagansvarleg på AFFs leiarutviklingsprogram «Samspill og ledelse», til Framtida.

– Det er liten tvil om at forsking viser at ekstroversjon er den sida ved personlegdomen som typisk er knytt til det å vere leiar. Ekstroverte tek meir initiativ, likar meir variert aktivitet, nokre som ofte er ein fordel i lederrollen. Men personlegdomen har mange fasettar og introverte kan utvilsamt bli dugelege leiarar. Forsking syner at introverte leiarar er meir empatiske, betre lyttarar, betre til å reflektere og meir mottakelige for nye ider. Dei tek ikkje overdrevne sjansar fordi dei ikkje er så oppteke av spenning, men dei er villige til å gå ut av komfortsona si. I tillegg er dei meir troverdige og betre talarar, mellom anna fordi dei er betre førebudd og tenkjer før dei snakkar.

– Ny forsking viser at introverte butikkleiarar kan skape større overskot for firmaet sitt. Introverte er mottakelege for nye idear og er betre leiarar av team med proaktive (ekstroverte) medlemmar (men ikkje dersom medlemmane er passive og introverte). Forskinga viste òg at introverte butikkleiarar kunne skape 14 prosent høgare forteneste vekentleg enn i tilsvarande butikkar leia av ekstroverte. Konklusjonen deira er at introverte leiarar får meir av det beste ut av sine medarbeidere enn kva ekstroverte leiarar gjer, seier Moxnes.

Han peikar og på at verken ekstrovert, introvert eller andre personlighetstrekk har nokon særleg tyding for kor dugelege leiarar og tilsette er til å gjere jobben sin.

– Det er kva du brukar personlegdomen din til som avgjer kven du blir eller er, både på jobb og privat. Introvert og ekstrovert er ein preferanse, det er langt på veg noko du vel eller vel bort. Det er som å ha ein pistol eller ei datamaskin. Kva du brukar han til er det avgjerande, ikkje berre det faktumet at du har han. Du kan ha eit ekstrovert trekk, men det er korleis du brukar det som er det avgjerande for kven du er. Eg er introvert og eg kan bruke det til ekstrem introvert åtferd, som å isolere meg i månadsvis på skrivestua – og kose meg gløgg i hjel med det. Men det er ikkje det same som at eg må handle introvert i alle samanhengar.

– Eg kan òg bruke introvertheiten i omgjengelege samanhengar. Som mange andre introverte førelesarar ved høgskular og universitet, har eg gjennom eit langt liv halde forelesninger på trass av at eg er introvert – og hatt stor glede av å førelese. Introvertheiten min har eg først og fremst nytte av før forelesningene, men nokre gonger òg under førelesingane, sjølv om det då kan bli litt vel rotete og spontant. Nokre seier òg at dei har sett meg som veldig sosial i selskapslivet. Å vere introvert treng ikkje å vere det same som å vere sky og sjenert.

– Alle dei beste førelesarane på leiarutviklingsprogrammet mitt «Samspill og ledelse» har vore introverte. Men når dei føreles tek dei fram det ekstroverte i seg, ja, nokre gonger det ekstremt ekstroverte, avsluttar Moxnes.

 

Sjå intervju med Susan Cain her: