Min budsjettkamp
Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.
Min budsjett- kamp
Det som slår meg kvar gong det blir lagt fram eit statsbudsjett, er at det er veldig mange intelligente og mektige menneske i dette landet som er utrulig dårlige til å lese.
Eg håper, for deira eigen del, at dei ikkje les andre ting slik dei les statsbudsjettet.
La oss for eksempel seie at dei les den nye boka til Karl Ove Knausgård, «Jeg er egentlig Adolf Hitler, bind 6». Denne boka kjem sikkert snart, sidan det er såpass mange bilde av Knausgård å sjå om dagen.
La oss for eksempel seie at den boka begynner slik:
«For meg er det vanskelig. Jeg skriver og skriver helt til jeg stopper. Så skriver jeg mer. De av bitterhet gjennomsyrede reaksjonene fra ekser og slekt kan jeg ikke ta inn over meg. Vil jeg ikke ta inn over meg. Eller inn over meg ta. De preller av. Likesom den ikke av vann gjennomtrukne gåsen. For meg er det vanskelig. Men nok om meg. Nei, hva er det jeg sier? Mer om meg.»
Dersom Siv Jensen les denne teksten, vil eg tru at det ho ser er dette:
«For meg er det vanskelig. Jeg skriver og skriver helt til jeg stopper. Så skriver jeg ikke mer. Jeg holder opp, fullstendig knekket av det syke avgiftsnivået på sigaretter og alkohol som den rødgrønne regjeringen insisterer på å påføre oss. Selv jeg, som er kunstner og derfor får kastet penger etter meg av den rødgrønne regjeringen, selv jeg lar meg knekke av dette avgiftsnivået. Knekke. Likesom en gren. Eller den av Oddvar Brå brukte staven. Knekke. Av dette av manglende respekt for vanlige menneskers liv gjennomsyrede avgiftsnivået som er skapt for å gjøre livet så ille som mulig, helt frem til alderdommen, den av uverdighet gjennomtrukne alderdommen den rødgrønne regjeringen sviker sitt folk med. Men nok om meg. Nei, hva er det jeg sier? Mer om meg.»
Dersom finansminister Sigbjørn Johnsen les den same teksen, er dette trulig det han ser:
«For meg er det enkelt. Jeg skriver og skriver og skriver og skriver og skriver, vel vitende om at den rødgrønne regjeringens historiske eldresatsning gir meg mange gode år å se frem til, hvis jeg mot formodning noensinne skulle bli ferdig med å skrive om meg selv og ønske å trekke meg tilbake. Trekke meg tilbake til en av verdighet gjennomsyret alderdom, bekymringsløs, fordi den rødgrønne regjeringen har sikret mine nærmeste verdens beste velferdsordninger, mine barn verdens beste skolegang og utdannelse, og meg den absolutte frihet til å skrive og skrive og skrive. Mitt tidligere av kamp gjennomtrukne liv, er nå et liv i frihet. Så mye har den rødgrønne betydd for meg. Og jeg bor ikke engang i Norge. Men nok om meg.»
Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa vil lese dette:
«For meg er det vanskelig. Jeg skriver og skriver helt til jeg stopper. Og ser ut vinduet. Mitt av vinduskarmer omfattede vindu. Og jeg kjenner en trang. Jeg kjenner at det virker meningsløst å sitte her og skrive. Meningsløst. Likesom en frosk på sykkel. Meningsløst å sitte her, når den rødgrønne regjeringens historiske satsning på samferdsel gjør at alt åpner seg. Likesom en dør. Eller et vindu. Jeg vil ut. Jeg vil drive med samferdsel. Jeg vil samferdsle! Jeg vil ta tog. Jeg vil se verden, møte mennesker, lære, lytte. Jeg vil pendle. Jeg drømmer om å pendle. En av pur glede gjennomsyret pendlertilværelse. Det er det jeg drømmer om. Men nok om meg.»
Dersom Nils Arne Eggen skulle komme til å lese Knausgård, vil han trulig lese dette:
«For meg er det egentlig ikke så vanskelig. Jeg blir sur når folk klyper meg i rumpa og skrittet. Og det gjør jeg fordi jeg er humørløs, teit og misunnelig på Rosenborgs suksess og Nils Arne Eggens unike merittliste og rause folkelige sjarm. Og fordi jeg, likesom de fleste andre som kritiserer Rosenborg, lever et stakkarslig og av smålighet gjennomsyret liv. Dessuten er jeg rasist. Boken min heter tross alt ‘Min kamp’».
Denne kommentaren stod først på trykk i Dagsavisen 9. oktober!
