dies irae

Jostein Avdem Fretland
Publisert
Oppdatert 24.05.2017 15:05

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

gaahhh – rekneskapsdag! å, dag av vreide, dag av vondskap! må eg atter vakne til din raude morgon, atter finne dine krulla bilag og fylle dine rekneark?

det er lite som gjer meg så gamaltestamentleg som rekneskapsskriving. eg skyr det som best eg kan, men når dagen ukristeleg tvingar seg på, blir eg fylt av eit intenst ynskje om å brenne ting, dunke hovudet i ting og finne meg ei fredeleg ørkenhole i syria eller samaria og slå meg ned som eremitt, einsam og off the helsikes grid. alternativt – få meg eit ærleg fag, som tollar, tempelvakt eller pengeteljar, betale skatten min i sylv og halde meg for meg sjølv til eg døyr av malaria eller bederva dadlar. alt er betre, tenkjer eg, enn å sitja nedøyrd slik, mellom haugar av fakturaer, kvitteringar og kontoutdrag, lange som doktoravhandlingar.

etter over tre år som sjølvstendig-ish næringsdrivande har eg framleis ikkje greidd å finne ein måte å gjera dette på utan at irrasjonelle og heller destruktive kjensler gjer dei forholdsvis enkle taloppgåvene mykje vanskelegare enn dei treng å vera. det einaste som står fast er at det ikkje er nokon veg utanom, at eg lyt gjera det no og da anten eg vil eller ikkje. dimed er det motivasjonen eg må arbeide med.

eg har prøvd å late som at det er gøy, som at eg faktisk likar å føre inn desse tala, få dei til å gå opp og nummerere bilagi med stødig hand. eg har prøvd å overdrive meistringskjensla når det er over, slik at eg skal kjenne på at ho var verdt strevet. men ho er ikkje det. eg lèt meg ikkje lure, irriterande nok.

eg har prøvd å fortelja meg sjølv at det er verdifull kunnskap, som eg tek med meg inn i vaksenlivet som entreprenør. eg har prøvd å minne meg sjølv om at i framtida, når eg har større selskap og større tal, så kjem alt eg gjer no til å gjera at eg forstår dei store rekneskapane betre. dette innsiktsfulle perspektivet verkar dessverre ikkje til å gjera noko særleg inntrykk på meg.

men – her om dagen prøvde eg noko. positiv assosiasjon, tenkte eg, det er tingen sin. kva positive assosiasjonar har eg til rekneskap?   —      —     —    sa hjernen min fyrst, slik ein kunne vente.    —      —     men så dukka eit bilete opp i hovudet mitt: eg såg det inste kottet i andreetasjen hjå bestefar min; ei grøn skrivemaskinøskje, ein tung brun kontorkoffert og eit stort, 50-tals skuffesystem. så, eit heilt tablå:

kontoret i fyrsteetasjen. 1958*. den 45 år gamle bestemor mi sit bøygd over ei brei, linjert skrivebok på kontorpulten. dei sentimentale tonane av «nonnens bønn» lyder hakkete frå stova, det er far min, åtte år, som øver på pianoet. snart kjem besten heim frå jobben, han driv og byggjer eit hus på øyri. men det er kona hans som sit her heime med bøkene, svære, grøne bøker fulle av rader og kollonner. debet, kredit, debet, kredit, debet, kredit på side etter side. datoar, summar, skildringar, merknader. den vakraste handskrifti, slik berre dei som gjekk på skulen i mellomkrigstidi skriv.

mellom husarbeidet og matstellet finn ho stunder til dette, for gudveit mannen hennar har ikkje tid, og skal ho vera ærleg, er no han best med hendene sine uansett. nei, ho får ta bokføringi sjølv, så blir det rett. det er hardt nok for han som skal forsørgje ein heil familie på eiga hand, om han ikkje skal sitja med bøkene òg.

dei kunne no vorte i oslo òg, han hadde så visst tilbod om ei god stilling i snikkarfirmaet han hadde arbeidd i der. men det var dette med garden, da, og så hadde han vel lyst å starte for seg sjølv, bli entreprenør. vera sin eigen sjef, ha sitt eige namn på toppen av brevpapiret. jau, det var noko der som gjorde valet om å flytte heim lettare. men det hadde ikkje gått utan nokon til å føre bøkene.

ho besta veit dette. bøygd over bøkene veit ho at ho gjer det for dei, for draumen deira om velstand og familielukke. dei var på veg no; javisst hadde dei jobba og slite for det, og mykje skulle dei jobbe og slite enno, men dei var på veg dit dei skulle.

andreetasjen i nyehuset heime. 2010. besten, pappa og eg pratar om at mariell og eg skal starte kvart vårt enkeltpersonsføretak. me skal begynne tidleg, slik at me lærer opplegget før summane blir for store. besten seier alvorleg, men tydeleg oppglødd, at me skal få oss rekneskapsførar til å hjelpe oss i starten. og så må me føre dobbelt bokholderi, seier han. «me’ di-bet og kri-dit, dao, vait du, pao baoe si’e». pappa finn fram rekneskapsboki for eit eller anna lokallag han har ståande og syner meg, som vanleg hakket meir pedagogisk enn far sin. «da va’ ho ma’ma so hadde bøkedn mine, vait du», seier besten, så stolt, slik han er kvar gong han får snakke om den delen av livet sitt. ti år har ho vore borte no, men fjeset hans mjuknar framleis når han tenkjer på ho, og at dei snart skal treffast att.

leilegheiti vår, new cross. 2014. dagen kom da eg laut føre rekneskapen for januar og februar. kvar gong eg ville dunke hovudet inn i ein vegg tenkte eg på besta, med dei fine krullene og polyesterkjolane, over bøkene i huset deira heime. kvar gong eg ville gå min veg og leggje kabal eller skyte sinte fuglar på telefonen min, såg eg ned på det mentale armbandet mitt: w.w.b.d. what would besta do. smilte litt og gjekk vidare. rota fram kontoutdraget i nettbanken. kopierte excel-dokumentet frå januar og sletta dei gamle tala. me er på veg, me skapar vårt eige liv. det er verdt det.

Først publisert i Magasinett.